|
| |
Tranmaling ved Norsk Fiskeværsmuseum
 Ved Museum Nord – Norsk Fiskeværsmuseum på Å i Lofoten lages det tranmaling. Tranmalingen er uten tilsetningsstoffer, og det brukes kun fløyttran og fargepulver. Malinga er tradisjonsrik, og har et godt rykte blant eldre; ”trevirke med tranmaling på, råtnet aldri”, sier de. Museet selger nå ferdig tranmaling til de som ønsker å kjøpe:engelsk rød, sink hvit, og oker, pris kr 150,- pr liter.
 Tranmaling er en lang tradisjon på kysten av Nord-Norge, fra andre halvdel av 1800-tallet og fram til ca. 1960, da moderne linoljemaling overtok. De tradisjonelle fargene er oker, rød og hvit. Rødt og oker var billigere, det ble brukt på uthus, sjøhus og rorbuer, og også på bolighus hos vanlige folk. Væreierne brukte derimot hvitt på sine hus, men bakveggene kunne godt være røde. Blandingsforholdet tran og fargepulver har variert. Enkelte hadde så lite malingspulver i (for å spare penger) at kyrne gikk og slikka på veggen etterpå. Trana ble også brukt ublandet rett på veggen. Men det vanligste var to strøk med utrørt maling.
Noen brukte ”tørrelse” i malinga; oftest amerikansk terpentin for at den skulle tørke raskere. Noen steder ble også tørka torskehoder kokt i tranen til limstoffet fløt opp, og ble blandet i. Men ofte var det bare tran og pulver sammen.
Museet bruker rundt en halv kilo maling pr. liter fløyttran; noe  mindre for hvitmalinga (som tykner en god del), og noe mer for rødmalinga. Dette gir en fyldig og godt dekkende farge på veggen. Det er viktig å røre godt og lenge, og også seinere røre opp fra bunnen, da især rød og oker har en tendens til å synke. På museet ble det smurt sinkhvit tranmaling på sørveggen på Øvergården, to strøk sommeren 2008. Den ga en pen glans, og en eim som ikke er stygg. Veggen er ikke helt hvit, det er en svak gråtone i det hvite. På sjøsiden til trandamperiet ble det smurt på to strøk engelsk rød i januar–februar 2009, med to ukers mellomrom. Den trengte godt inn i nyhøvlet furuved, og ga en fyldig vakker farge. Sommeren 2009 var den litt kladdete i solsteiken, men dryppet ikke. I august 2009 var den tørr. På framsiden av trandamperiet ble det malt tran over både ny bordkledning og gammel bordkledning med vanlig maling, og tranmalinga festet seg godt på moderne maling. Problemet har vært omvendt; moderne maling har ikke festet seg til gammel tranmaling. Derfor bør en fortsette med tranmaling hvis en først har begynt med det.
Tranen som brukes til malinga, er fløyttran. Fersk lever kjøpes inn under Lofotfisket i mars-april og står til utpå sommeren før tranen som siger opp av seg selv, blir fløytet av. Man får ut ca. 50 prosent tran av skreilevra, blank, lys brun, uten særlig lukt. Grunnen til at fløyttran er brukt (ikke oppvarmet tran) er at fettmolekylene her er mindre, og derfor trenger lenger inn i treverket. De gamle hadde erfaring med at denne typen tran var best til maling.
|
|
| |
|
|
|
