Blinker på berget

Av Lofotmuseet

Storvågan • Lofoten

Langs kysten er det tusener av gamle fortøyningsringer.

Du har kanskje sett rustne bolter og ringer festet i svaberg og steiner ved flomålet. Ofte ser man en malt «blink» i svart og hvitt der fortøyningsringen befinner seg, men vanligvis er malingen slitt bort. Det svarte og hvite merket gjør ringen mer synlig.

Fra eldre tider brukte man naturlige fortøyningsfester: store steiner, trær og fjellnabber. Man vet ikke sikkert når man begynte å bruke jernbolter og ringer til fortøyninger, men vi finner vedtekter og bestemmelser om slike fra 1600-tallet.

I begynnelsen var det private som satte opp og vedlikeholdte fortøyningsringene, og det var stort sett i og rundt de store byene. Det var knyttet privilegier til fortøyningene og de som hadde ansvaret for ringene innkasserte en fortøyningsavgift, eller såkalte ringpenger.

Fra 1820-årene begynte staten å sette ned fortøyningsringer, og de kunne benyttes uten at man betalte ringepenger. Fra 1840-årene ble ringnedsettingen satt mer i system og det var egne arbeidslag som seilte langs hele kysten. Arbeidslagene kom vanligvis fra Sunnmøre, og arbeiderne er beskrevet som hardføre og nøysomme folk. Det var et slitsomt arbeid og ofte vanskelige arbeidsforhold.

Hver enkelt fortøyningsring ble støpt fast i et hull i berget. Hullene skulle være 40 cm dype og de ble boret for hånd. En holdt boret, mens to slo hver sin gang med slegge. Det måtte flere tusen slag til for at hullet skulle bli dypt nok.

Etter 1920 har det nesten ikke blitt satt ned noen fortøyningsringer. I 1922 var det den siste opptellingen og var det 12 200 offentlige fortøyninger av ulike typer langs kysten.