Rorbua

av Lofotmuseet

Storvågan • Lofoten

Rorbuer var bosted for fiskere som kom langveisfra for å delta i Lofotfisket.

Det store sesongfisket etter torsk foregår i Vestfjorden fra februar til april. Lofoten på denne årstiden betyr vind, sludd, snø og iskalde netter. Fiskerne hadde åpne båter drevet med årer og seil, og det var vanligvis ikke overnattingsplass om bord. Tusenvis av fiskere var derfor avhengige av å leie husrom på land hvor de kunne sove og oppholde seg.

Rorbuene var enetasjes hus med torvtak. Det var ett varmt oppholdsrom, og i ei typisk rorbu var rommet fire ganger fire meter. I tillegg hadde rorbua et ytre rom, kaldt og beregnet for oppbevaring av utstyr som oljehyre, salttønner, stamper, redskap og fangst.

I oppholdsrommet var det et vindu eller to, og det var viktig med en vedovn. Rorbua var enkelt innredet med tømmervegger og bordgolv. Den var som regel utstyrt med bord og krakker, en hylle til kopper og fat, og kanskje et lite veggskap. Vanligvis var her fire enkle køyer uten madrass.

Rommet i rorbua var både kjøkken, arbeidsrom, omkledningsrom, tørkerom og soverom. Her ble det laget mat og redskap ble reparert. Vedlikehold og rengjøring var det så som så med. Lyskilden var små oljelamper med tran, og lukta av lampa er beskrevet som intens. Røyk fra ovnen, matos og tobakk, lukt av fisk, svette kropper, våt ull og klamme klær fylte rorbua.

Rorbuene sto tett i tett i fiskeværene, og ved Lofotmuseet sto det over 90 rorbuer. De sanitære og hygieniske forholdene var ikke gode, og ofte var det mangel på rent drikkevann i fiskeværene.

Mannskapet på en båt som dro på lofotfisket besto av fire til seks mann, og disse utgjorde ett båtlag. Det var vanlig at to båtlag bodde i ei rorbu. Det betyr at opptil tolv mann delte ei rorbu og fire køyer.