Ho Boksberret

Av Ballangen Museum

Ballangen • Ofoten

Boksberret var egentlig fra Ballangen, nærmere bestemt fra gården Dybvatn i Ballangsmarka, hvor hun var bosatt i sitt voksne liv. I folketellinga fra år 1801 er hun innført som Bereth Paulsdatter på gården Eidet i Gullesfjord i Qvædfjords sogn. Hun var født 12. mars 1794. Foreldrene var Paul Amundsen (født 1741) og Aasel Nilsdatter (født 1756). Bereth ble gift i 1826 med Peder Thomassen fra Jukkasjärvi i Sverige. Hun fødte sju barn, men fire av barna døde unge. I folketellinga for år 1865 er hun registrert med navnet Bereth Johanne Paulsdatter.

Den første dama som gikk i bukser
Berit Paulsdatter må ha vært en fremragende kvinne. Hun var den «første Dama som gikk i bukser». Og det måtte hun ettersom hun i mange år seilte som høvedskvinne på Lofoten. Det fortelles også at hun for å kunne gjøre sitt fornødne på menns vis, brukte et bukkehorn! Det stod respekt av henne.

«Dokker veit ho var baatshøvedsmand og fik sit navn, fordi ho hadde bokser, naar ho rodde lofotfisket. – Den første dama, som gik med bokser, det var no han Bokseberet. Den var i spissen for sin tid i alle ting og der stod respekt utav hendes korpus, for ho var et jern. Ho var punkt og prik. Dæ va ikje vanskelig før ho Bokseberet aa faa folk me paa baaten tel Lofoten, før ho kunne saa mykje, (her sigtes til troldom) at naar uveiret kom og sjyskavlen ville begrave baaten daa saag ho paa skavlen aa daa la den sæg aa baaten skar over den uten aa faa ein skvætt inn.»

Hjem før fisket var slutt
Sterk var hun også. Vinteren 1832 var hun på Lofoten, men måtte dra hjem til Efjord før fisket var slutt. Mannskapet protesterte, for de gjorde et ualminnelig godt fiske det året, og prisene lå an til et år med noenlunde fortjeneste. Det nyttet ikke noe – som høvedskvinne var Boksberret suverén. Samroerne hennes hadde bare å lystre, og seil ble satt for hjemferd – en måned før fisket offisielt var slutt. Tidlig om morgenen, den 22. mars, stevnet hun for full seilføring inn Efjorden og styrte åttringen direkte opp i Forsåstøa – noe hun aldri hadde gjort før. I samme øyeblikk som åttringen skrapte mot lunnene, tok hun opp skreppa si, hoppet på land og sa til seilingskarene at de fikk ta vare på båten og redskapene. Hun hadde dårlig tid, sa hun og skyndte seg oppover mot Skafossen. Vel inne nørte hun på grua, kokte kaffe til seg og mannen. Pipa og tobakken kom frem. Det var tid til en god blås etter velgjort arbeid – og så gikk hun inn i kammerset og satte sitt femte barn til verden.

Mere enn et mannfolk!
Innimellom sine mange gjøremål var hun «kramkar». Da tok hun på seg sin beste stas og red på en hvit hest. Men hun kunne mye mer. Hun styrte gården. Hun hjalp sine nabokoner når de skulle føde. Hun kunne handtere gevær, og hun hadde skutt bjørn. Slakte kunne hun også. Ja, hun var mere enn et mannfolk!

Hun fikk også mye motgang. En dag kom en mann til gårds. Han hadde med seg et fint gevær. Det tok den sønnen hun hadde fått før hun giftet seg, Paul het han. Faren var Peder ”af Jukkasjärvi”, sannsynligvis den samme Peder Thomassen hun ble gift med. Gutten så ned i bøsseløpet og trakk av. Kulen gikk gjennom hodet. Slik mistet hun ham. Det ble lange og tunge dager etter dette. Men det var ikke nok. En dag brant huset ned, og familien stod der, ribbet for alt. Men Boksberret hadde mot til å ta fatt på nytt. Vinteren etter den ulykken rodde hun igjen fiske i Lofoten. Hun tjente godt, og for pengene kjøpte hun inn materialer til nytt hus, og hun og familien kunne flytte inn i nystua før neste vinter satte inn, og da hadde hun også møllebruk i Skafossen.

Begrepet «Boksberret» lever fremdeles i kystkulturen i Nordland og andre steder i landet. Den sterke historien om den driftige kvinna vil neppe forsvinne helt selv om vi lever i en helt annen tid med andre tradisjoner. Hun døde 5. august 1868.

Tekstene og faktaopplysningene ovenfor er hentet fra følgende kilder:
Inga Bjørnson: «Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv: optegnelser fra Ofoten» (1916). Sitatene er hentet herfra.
Magnus Pettersen: «Ofoten II – Generell historie» (1992) s. 129-130.
Digitalarkivet og Registreringssentral for historiske data: Folketellingene 1801 og 1865.

Tegninger: Leif Skoglund