Konflikter satte dype spor

Av Lofoten Krigsminnemuseum

Svolvær • Lofoten

I den nazistiske ideologi var dette å ha medfølelse med et «undermenneske» sett på som en svakhet. Dette var spesielt betegnende for SS. Under evakueringen av Finnmark høsten 1944 lød ordren fra Hitlers hovedkvarter at «medfølelse med befolkningen er ikke på sin plass».

Denne nådeløse holdningen førte til mange episoder som kunne få konsekvenser mange år etter krigen mennesker imellom. Her skal du få en historie fra Lofoten: En arbeidskommando av russiske fanger er på vei hjem til brakkene etter en hard dag på et fiskebruk på Hjelskjæret i Svolvær. En av fangene går ca. 70 meter foran vakten og de andre. Han må passere to menn fra Svolvær som står og snakker sammen.

Når han nærmer seg slakker han på farten, kanskje i håp om å kunne få noe stukket til seg. Tilfeldigvis har den ene utrolig nok et brød under armen, og det stikker han til fangen som lynraskt putter det under den fillete jakken.

«Hva er det du gjør?» sier den andre som står der. «Ga du fangen et brød? Ta det ifra ham med en gang. Si at han rappet det til seg. Nå kommer vakten. Herregud, du får oss begge sendt i leir. Ta det ifra ham, sier jeg!» «Nei», svarte han som ga bort brødet. «Han skal ha det, og du står i ro, ellers … »

Den tyske vakten nærmer seg med en mistenksom mine, og fangen er tydelig svært nervøs, for han forstår hva de to nordmennene krangler om. Da vakten er noen meter unna begynner han å trekke seg bort og slutter seg til de andre fangene. Den tyske soldaten sender nok et mistenksomt blikk mot de som står der og passerer med arbeidskolonnen etter seg.

«Du kan jo ikke være riktig normal», stønner han som ville ta brødet fra fangen. «Er du klar over hva du kunne fått oss brakt opp i?» «Vi skal snakke om det siden», svarer han som ga bort brødet.

Imidlertid ble det ikke til at de fikk snakket om det «siden» før mange år etter krigen. Vedkommende som ga bort maten sin flyttet til Oslo, og ved en tilfeldighet møttes de i hovedstaden. Under samtalens løp begynte de å snakke om krigstiden, og giveren av brødet kom inn på historien om fangen.

«Husker du at du ville ta fra den utsultede fyren brødet som jeg ga ham?» Men den andre ville ikke ha noe snakk om det. «Men du må da huske det?» Den andre svarte: «Jeg vil ikke snakke om det, sier jeg.» Han så bønnfallende på den andre og ønsket tydelig et annet emne.

Giveren av brødet reiste seg stille og forlot bordet. De møttes aldri mer og hadde vel av helt forskjellige grunner heller ikke noe ønske om det.

Slik kunne ting man gjorde, eller ikke gjorde, få betydning for forhold mellom mennesker i mange år etterpå.