Neptunkonflikten på Melbu høsten 1933

Av Norsk Fiskeindustrimuseum

Melbu • Vesterålen

Melbo høsten 1933. Neptunfabrikken hadde gått og stått i perioder siden starten i 1911, og arbeiderne der hadde ingen annen mulighet til livsopphold enn det Neptun ga dem. Fattigdommen var stor, og ble det stans i produksjonen, ble det hos mange ren nød, og det forekom at folk måtte stjele mat for ikke å sulte.

Sommeren og høsten 1933 var det bra med sild, og Neptun kom i drift. Lønna var 60 øre for timen i 12 timers skift. Fabrikken slet med gammel gjeld, og utpå høsten fikk arbeiderne beskjed om at lønna skulle ned til 55 øre timen. Folk ble fortvilte og rasende og de bestemte seg for å danne fagforening. Den 3. desember ble Melbo og Omegns kjemiske Arbeiderforening stiftet, på tross av sterke advarsler fra fabrikkens ledelse. De som organiserte seg fikk beskjed om at de bare kunne glemme å få mer arbeid på Neptun.

Foreningen kom med lønnskrav, som ble blankt avvist av fabrikkens ledelse. Da foreningen var et faktum sluttet fabrikken å kjøpe sild og produksjonen stoppet opp. Fabrikkens ledelse ønsket å selge lageret av sildolje og mel.

Arbeiderne kom nå i en vanskelig situasjon, og de bestemte seg for å hindre utskipningen. Å holde lagrene av mel og olje fastlåst på Neptun var deres sterkeste middel for å tvinge gjennom en anerkjennelse av fagforeningen. Neptun var i 1933 uten landforbindelse, man måtte i båt for å komme dit, og arbeiderne organiserte vakthold for å hindre lasting av skip. En dynamittladning ble plassert ved Gulstadøya, og dersom utskipning fant sted, skulle smellet varsle.

Utpå våren i 1934 sto en lastebåt ved kaia på Neptun. Nyheten spredte seg raskt og arbeiderne løp ned til kaia på Melbo for å ro over vågen. Alt som kunne finnes av robåter ble låntatt, og i ruskeværet fossrodde folk over til Neptun der lastingen så vidt hadde begynt ved hjelp av uorganiserte arbeidere. Fire fat sildolje hadde kommet om bord da arbeiderne nådde frem. Da var allerede politiet på plass. Lensmannen, med bandolær og revolver, og fem mann av det såkalte markedspolitiet, med kaskettlue og kølle, sto klar. Disponenten og folk fra ledelsen var der og kaiformannen, som ropte til arbeiderne at de skulle ha seg vekk. Disse stilte seg i veien for lastingen uten et ord. Om bord på Nordenfjeldskes «Trondhjem» sto offiserer og mannskap langs rekka. Det var over 100 arbeidere, og en av lederne deres hoppet opp på et sildoljefat og redegjorde for konflikten. Han ba politiet om ikke å gripe inn, og mannskapet på «Trondhjem» å motsette seg innlastingen.

Arbeiderne sang «Brødre til sol og til frihet», og så ble det stille, veldig stille. Lensmannen sto rolig og så ned, alle ventet på et utspill. De uorganiserte sto et stykke unna, mannskapet sto stille ved rekka. Så gikk lensmannen frem, en sindig mann, og rolig og med fast stemme leste han «opprørsloven», straffelovens 13. kapittel om forbrytelse mot den vanlige fred og orden.

Arbeiderne hadde å adlyde øvrighetens bud, og fjerne seg og ikke hindre videre innlasting. Lensmannen sa ikke mer enn han etter loven var nødt til. Ingen beveget seg, og det ble ropt fra bedriftsledelsens folk at arbeiderne skulle komme seg vekk. Ingen rørte seg og lensmannen ga ingen ordre om å rydde kaia.

Det er i dag ingen som kan si hvor lenge denne nervekrigen varte, men til slutt kom kapteinen på brua og ropte at nå måtte det bli en løsning, for han var nødt til å seile for å holde ruta. På kaia på Melbo var det svart av folk som ventet spent på hva som skulle skje.

Det gikk en halvtime, så kom kapteinen igjen fram på brua og ga ordre om å kaste loss. De fire oljefatene som var kommet om bord ble heist på land igjen, og så gikk skipet. I spontan glede ljomet «Internasjonalen» utover vågen, mannskapet stemte i, og det gjorde også de som ventet på Melbokaia. Lensmannen samlet folkene sine og dro, og arbeiderne sto igjen på kaia og sang alle arbeidersangene de kunne. De hadde vunnet.

Etter harde forhandlinger den sommeren fikk arbeiderne lønnsøkning og hjulene på Neptun kunne igjen rulle.