Klokkhøns på stabburet

Av Vesterålsmuseet

Melbu • Vesterålen

Stabburet på Melbo Hovedgård ble bygd i 1837. I midten er det ei tømmerkasse i tre etasjer, mens det er bindingsverk og plank på sidene. Det er ikke så mange stabbur å se i Nord-Norge, så hva ble de egentlig brukt til? På et gårdsbruk var stabburet stedet man oppbevarte matkorn og såkorn, og landbruksprodukter som tørka kjøtt og skinn. På Melbo Hovedgård hadde man i 1904 fem hester, 36 storfe, 12 sauer, samt noen høns, gjess og ender. Kornet tok mye plass i stabburet, og man oppbevarte det i binger. Det trengs mye såkorn; til ei eng sår man 2-3 kg frø, mens til en kornåker trenger man det tidobbelte. Korn er jo blant de aller største frøene man kan få tak i, det er jo nettopp derfor man dyrker korn.

På Melbo dyrket de primært bygg. Denne planten fins viltlevende i Midt-Østen, så klimaet her nord er helt på grensen av det mulige. I 1904 hadde gården 350 mål (=1000 m2) veldyrket areal. Man dyrket mest gras, men det var også 60 mål hvor man hadde et 3-årig omløp med potet, bygg og timotei. Bygg kan brukes til grøt (vassgraut) og flatbrød, men egner seg ikke til brød, fordi det ikke hever seg. For å skille kornet (akset) fra strået, måtte man enten slå det av på et gulv eller bruke en treskemaskin. Så måtte man knuse det i mølla. På hovedgården lå det ei mølle ved Melbubekken, nederst i hagen. I dag ser vi bare steinmuren igjen av den, og den ene kvernsteinen ligger der.

Ruth Grüner-Hegge, datter av Maren og Christian Frederiksen, skriver i sine memoarer at i 2. etasje på stabburet var det også et rom til «klokkhønsene» som lå og ruget fram kyllinger. – Det er endelig bra at det ikke fantes noe Mattilsyn den gang!