Under torva

Av Vesterålsmuseet

Melbu • Vesterålen

Da Melbo Hovedgård ble reist på midten av 1800-tallet, var bolighuset regnet for å være det største trehuset nord for Trondheim. I store deler av året var det behov for oppvarming, og i huset er det et sinnrikt system av rør og piper for at alle rom skulle ha sin vedovn. Men ved var det ikke nok av i det trefattige området på Hadseløya. Det ble derfor brukt torv som brensel. I kildene er det nevnt både
100 000 og 250 000 lomp pr. år. Lompen ble stukket ut med en spade og kastet opp av torvdammen. Den ble igjen delt i 4-5, dvs. at det ble produsert fra en halv til en million stykker eller torva pr. år. En del av disse ble kanskje brukt på en av fabrikkene (Nora, Nordkapp), men uansett var dette et både stort og tungt arbeid som måtte gjøres for hånd.

Selve stikkinga og oppkastinga av lompen med greip eller høygaffel ble nok utført av mannfolk, mens kvinnfolka skar og sørga for at torva ble tørka på marka. En stor del av folkene som utførte dette arbeidet var husmenn, som hadde plikt til å jobbe 24 dager i året på gården, herav gjerne åtte dager med torving. Til gjengjeld fikk hver husmann et stykke jord der de kunne bygge og bo, og ha noen få dyr. Rundt århundreskiftet 1800-1900 var det vel 13 husmenn under gården. Den store produksjonen av brenntorv medførte også at man måtte bygge et stort antall torvsjåer for å oppbevare den i fram til bruk. Torva ble helst fraktet i hus med hest og slede om vinteren. Etter hvert ble den erstattet av andre energikilder. Siden 1970-tallet er torving et sjeldent syn.