Har vi misforstått overskuddsmat?

16 april 2026

Hva om problemet ikke er at vi har for mye mat, men at vi har glemt hvordan vi skal bruke den? I dette essayet utforskes hvordan overskudd tidligere var en livsnødvendig ressurs, og hva som har endret seg i dag. Teksten er opprinnelig publisert på tenkmat.no.

Hva om vi har misforstått hva overskuddsmat egentlig er?

I dag snakker vi om matsvinn som et av vår tids store problemer. Tallene er velkjente: enorme mengder mat produseres, men spises aldri. Vi kaster i husholdningene, butikker kasserer varer som fortsatt er spiselige, og i deler av verden går mat tapt lenge før den når markedet. Overskudd fremstår som noe vi må redusere, kontrollere, helst eliminere.

Men slik har det ikke alltid vært.

I et lengre historisk perspektiv var overskudd selve forutsetningen for å overleve. Ikke et problem, men en strategi. I førmoderne samfunn handlet mat ikke bare om å dekke dagens behov, men om å sikre fremtiden. Å produsere mer enn man trengte her og nå, var ikke sløsing, det var klokskap.

Overskudd betydde lagring, tørking, fermentering og deling. Det betydde å håndtere usikkerhet: dårlige avlinger, harde vintre og ustabile ressurser. Det betydde også sosial organisering: hvem hadde kontroll over lageret, hvem fikk tilgang, og hvordan ble ressursene fordelt? Med andre ord: overskudd var ikke bare noe man hadde. Det var noe man aktivt skapte, forvaltet og ga mening.

Ser vi til Lofoten, blir dette særlig tydelig

De store sesongfiskeriene skapte perioder med enorm overflod. Løsningen var ikke å redusere fangsten, men å omdanne den. Tørrfisken er kanskje det tydeligste eksempelet: fersk fisk ble gjort om til et lagringsdyktig produkt som kunne vare i årevis og inngå i omfattende handelsnettverk.

Overskudd var altså ikke tilfeldig, det var et resultat av teknologi, kunnskap og praksis.

Samtidig var det ikke bare de store ressursene som telte. Kystsamfunnene utnyttet et bredt spekter av tilgjengelig mat: skjell, tang og tare, sjøfugl og småfisk. Hva som ble definert som «overskudd», eller som mat i det hele tatt, var avhengig av kunnskap og erfaring. Dette blir særlig tydelig når vi ser på hvordan enkelte ressurser har vært brukt ulikt over tid. Østers, skjell og tang- og tarearter har i lange perioder vært lite utnyttet i Norge de siste 200–300 årene, til tross for at de sannsynligvis utgjorde viktige næringskilder i eldre tider, særlig i perioder med knapphet. Samtidig finnes det eksempler på det motsatte: fisk som breiflabb, som i dag regnes som en delikatesse, ble tidligere sett på som «ufisk» og kastet. Vi kan nærmest si at det går begge veier – det som en gang ble vurdert som uinteressant, kan senere bli ettertraktet.

Sopp er et annet eksempel på ressurser som lenge har vært lite brukt, til tross for tilgjengelighet. Dette viser at det ikke uten videre er slik at man spiser det man har i nærheten. Kulturelle forestillinger, kunnskap og tradisjon spiller en avgjørende rolle i hva som faktisk blir oppfattet som mat. Det som i dag kan fremstå som marginalt eller uinteressant, var tidligere, eller kunne ha vært, en integrert del av livsgrunnlaget.

Så hva har skjedd? I dag er overskudd ikke lenger først og fremst noe vi planlegger. Det er noe som oppstår i systemet. Mat produseres i store volum, men mye av den faller utenfor før den blir spist, ikke fordi den ikke kan brukes, men fordi den ikke passer inn i økonomiske, logistiske eller estetiske kriterier.

En fisk kan være fullt spiselig, men bli kastet fordi kvoten er oppfylt eller prisen for lav. Grønnsaker kan være perfekte, men sorteres bort fordi de ikke har det rette utseende. Mat eksisterer fysisk, men blir definert som ubrukelig.

Overskudd har dermed skiftet karakter. Fra å være en planlagt ressurs har det blitt et biprodukt av et system som produserer mer enn det klarer, eller ønsker, å ta i bruk.
Dette reiser et ubehagelig spørsmål:
Er problemet egentlig overskudd?
Eller er problemet hvordan vi definerer hva som teller som mat, eller måten vi produserer og forbruker mat på?

Historien viser at overskudd aldri har vært en fast størrelse. Det har alltid vært knyttet til kunnskap, praksis og sosiale rammer. Det som én gang var en verdifull ressurs, kan i dag fremstå som avfall. Og omvendt: det vi i dag overser, kan i prinsippet bli morgendagens mat.

I Lofoten finnes fortsatt spor av denne dobbeltheten. På den ene siden er moderne fiskerier ekstremt effektive, nesten hele fisken utnyttes. På den andre siden finnes situasjoner der ressurser går tapt, ikke fordi de ikke kan brukes, men fordi de ikke passer inn i systemet.

Samtidig finnes det også «usynlige» former for overskudd rundt oss: tang og tare som i liten grad brukes i kostholdet, arter som ikke etterspørres, rester i husholdningene som ikke lenger tas vare på. Ikke fordi de ikke kan brukes, men fordi vi mangler praksisene.

Kanskje er det nettopp her nøkkelen ligger

For hvis overskudd en gang var noe vi måtte lære å håndtere, betyr det også at vi kan lære det igjen. Ikke ved å gå tilbake til fortiden, men ved å hente frem kunnskap som har gått tapt eller blitt marginalisert.

Hvordan tørker og lagrer man mat?

Hva kan spises som vi i dag overser?

Hvordan kan man bruke mer av det man allerede har?

Dette er ikke bare nostalgiske spørsmål. De handler om beredskap, bærekraft og forståelsen av hva et matsystem faktisk er.

For kanskje er det ikke slik at vi har for mye mat.
Kanskje er det slik at vi har glemt hva vi skal gjøre med den.

Skrevet av Elin Tinuviel Torbergsen