De mystiske barrikader – kjærlighetens mange fasetter – konsert med Nikolai Endresen Dahl

Velkommen til konsert i vakre hagestuen på Melbo Hovedgård!

Vi feirer kjærligheten og presenterer Nikolai Endresen Dahls fremføring av to suiter skrevet av den franske komponisten og cembalisten François Couperin (1668-1733)

Billetter kjøpes i døra.

Voksne 250,-

Barn gratis inngang.

Enkel servering

«Verket er et mikrokosmos av Couperins kunst – hans tragiske lidenskap, vittige verdensvane og sanselige sjarm.» Slik rammer musikkviteren Wilfrid Mellers inn François Couperins Treizième Ordre, eller trettende suite, i h-moll. Couperin sin livsgjerning var, sant å si, å speile menneskeheten gjennom sine mange karakterstykker, noe som cembalist Nikolai Endresen Dahl ønsker å fremheve med et kjærlighetsprogram.

Couperins trettende suite skal angivelig være tilegnet Philippe d’Orléans, nevøen til Ludvig XIV, som ble Frankrikes regent da hans onkel døde. Han var ingen lykkelig mann. Hertugen av Saint-Simon skrev om ham:

«Når hans ambisjoner ble forpurret, fant han stolthet i utsvevelser. Libertinerne i Paris fikk makt over ham. Harme over å bli tvunget inn i et uegnet ekteskap drev ham til å søke trøst andre steder. Skuffelsen over å bli nektet kommandoen over en hær, guvernørstillinger og andre embeter han var blitt lovet, førte ham til slutt inn i et utsvevende liv som han drev til det ytterste …»

Suiten åpner Les lis naissans («De spirende liljer»), et lite stykke med brutte akkorder og forsiringer på de svake taktslagene. Liljen var symbolet for det franske kongeriket og et tegn på renhet. Deretter følger Les Rozeaux («Sivet»), som symboliserer menneskelig svakhet. Et annet relativt uskyldig stykke følger, L’engageante, som kan oversettes til «Den tiltrekkende», men som også var navnet på en type erme som blottla unge damers armer, eller en gul sløyfe de bar ved brystet.

Bindeleddet i den veldige suiten følger så med Les Folies françoises, ou les Dominos. Dette er et lite tema med variasjoner, basert på den berømte bassgangen la folia, som med rette betyr galskapen. Hver variasjon skildrer en karakter som ankommer et maskeball. Philippe d’Orléans var vert for slike selskaper, som etter hvert fikk rykte for sine skandaler.

I det som skildres her, ankommer først Jomfruelighet iført en usynlig kappe (en domino). Deretter kommer Beskjedenhet i rosa, etterfulgt av Lidenskap i en hudfarget kappe. Håpet ankommer iført grønt, deretter Troskap i blått. Følgelig ankommer Utholdenhet i linfarget grått, tett fulgt av Slapphet i lilla. Koketteri liver opp stemningen med sine skiftende farger og taktarter. De gamle libertinerne og kurtisanene vakler deretter inn, kledd i karmosinrødt og irrgrønt. Deretter ankommer de velvillige Hanreiene i gult, ledsaget av et gjøkaktig motiv i musikken. Den tause Sjalusi i grått sniker seg dystert inn i de mørkere register på cembaloet. Den siste karakteren som ankommer, er Villskap eller Fortvilelse – kledd i sort, akkompagnert av ildfulle, raske toner. Etter dette rike persongalleriet avslutter Couperin suiten med et av sine mest uttrykksfulle stykker, L’âme en peine («Sjelen i pinsel»), hvor det ei finnes en flukt – en mørk avslutning på hele dramaet.

Den andre verket i programmet, sixième ordre (den sjette suiten) i B-dur, ble skrevet rundt år 1716. Den har et mer pastoralt, landlig utsyn på kjærligheten, men også i videre forstand enn det rent mellommenneskelige: vår kjærlighet til naturen og, ikke minst, dyrenes samklang.

Første sats Les Moissonneurs («Høsterne») er en munter hyllest til den gode grøden. Deretter følger et av Couperins mest lyriske stykker: Les Langueurs-Tendres («De ømme lengsler»). Pierre Citron siterer i sin biografi fra 1956 følgende linjer av Saint-Évremond (ca. 1614–1703) om dette stykket: «Å lengte er kjærlighetens vakreste uttrykk; det er den delikate effekten av en ren flamme som sakte fortærer oss; det er en søt og kjær sykdom som får oss til å frykte tanken på helbredelse.»

Et fuglestykke følger så: Le Gazoüillement («Kvittringen»). I dette svært grasiøse stykket brukes kun det lyseste registeret på cembaloet. Det neste stykket, La Bersan, er trolig oppkalt etter Herren av Bersan eller hans datter Suzanne, som kan ha vært en av Couperins elever – kanskje en av hans mer kjære? Her hører vi et mer lattermildt stykke. Deretter følger et av cembaloliteratturens mest kjente stykker: Les Baricades Mistérieuses. Tittelen på dette hypnotiske stykket har ingen forklaring, men i seg selv byr det på en kaskade av delikate harmonier i cembaloets mest klangfulle register. Et musikalsk kaleidoskop – om en vil. Kan tittelen referere til en maske, eller desto mer pirrende undertøy?

Et nytt pastoralt stykke følger: Les Bergeries («Sauefoldene»). Et uttrykk for en naiv og uskyldig kjærlighet. Så kjent ble dette stykket, at det senere dukket opp i en notebok som Johann Sebastian Bach tilegnet sin kone Anna Magdalena. Deretter livner det til med La Commére (på godt nordnorsk «Slarvkjerringa»). For å runde av det hele avslutter Couperin humoristisk med Le Moucheron («Myggen»), hvis masende summing til overdøver helt i utøverens venstre hånd!

Om utøveren

Nikolai Endresen Dahl tilhører en ny generasjon av lovende, unge musikere i Norge som spesialiserer seg innen tidligmusikk. I 2018 fullførte han cembalostudiene sine hos Richard Egarr ved konservatoriet i Amsterdam. Senere har han også fullført en utdannelse i orgel og kirkemusikk ved Norges Musikkhøgskole. Etter en årrekke som frilansmusiker i Osloområdet, har han nå tilhold i hjemlige Vesterålen, hvor han arbeider som musiker parallelt med å være daglig leder for Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap. Sammen med Inger Øvrebø Uberg utgjør han Duo Vardøg, som tøyer uttrykksmulighetene i den rike vokalmusikken fra 1600-tallet. Som tenor og cembalist synger og spiller han i Ensemble Wirakocha, som utforsker fargerik tidligmusikk fra Latin-Amerika. Som medlem av Silva Norvegica, deltok han i et samarbeid med den litauiske gruppen Canto Fiorito, finansiert gjennom EØS-midlene. I dette prosjektet har han spilt barokkmusikk fra Østersjøområdet på noen av Baltikums eldste bevarte orgler. Bak seg har han også soloopptredener som cembalist, blant annet på Utrechtfestivalen og hos Ringve Museum