Få ting er så skremmende som en brann ombord i et skip. Ikke bare utgjør flammene og røyken hver for seg livsfare, men får brannen holde på lenge nok vil hele skipet gå ned, og da er drukningsdøden en helt reell risiko.
Derfor har skip gjennom hele historien hatt forskjellig utstyr og rutiner for å raskt kunne håndtere en slik krisesituasjon. I dag har man både alarmer, sensorer, evakueringsplaner og avansert slukningsutstyr. Norsk lov spesifiserer hva slags utstyr som er påkrevd på norske passasjerskip, og rederiene dokumenterer sine rutiner. Forholdene var nødvendigvis litt enklere før i tiden.
I samlingen til Hurtigrutemuseet finner vi en spesialbygget benk i vakkert treverk. Den er enkel og funksjonell i utformingen, og det er det god grunn til.
Dette er et brannbøttestativ.
Stativet er laget for å kunne skrus fast i dørken på skipet, og har åpninger for å plassere seks bøtter i stativet. Hvis en brann brøt ut løp man til bøttestativet, grep en bøtte og dannet eventuelt en lenke av mennesker som fylte bøttene med sjøvann og kastet vannet på flammene. Slik håpet man å berge både skip og mannskap fra den sikre død.