Historien om postkortet

Av Norsk Fiskeværsmuseum

Sørvågen, Å • Lofoten

Stor nok til å hente posten!

Kun en grønn, bratt trapp igjen, så er han inne. Åpner den tunge døra til Postkontoret og lister seg inn. Gutten sjekker lomma. Ja, nøkkelen til postkassa ligger fortsatt der.
Pappa har sagt: «Nå er du stor nok til å hente posten selv! Du er en ansvarlig sjuåring!»
På et sånt oppdrag ble veien fra Tind til Å ble plutselig mye kortere.
Det er bare å finne frem postkassa. Mange er de her! Nr 1 ligger høyt oppe. Naboens navn står finskrevet på lappen. Nr 25 i den nedre rekken… Heldigvis; kassa deres ligger også nede.
Bak veggen høres det en stum, jevn lyd. Postmannen hiver brev, aviser og post i kassene. Han er streng og sur. Man skal vente musestille før han er ferdig. Sekundene går så sakte…
Nå, er han ferdig! Inn med nøkkelen, og vri og…
Knekk!!
Nøkkelen knakk!!!
«Ååå nei!!» tenker gutten. Han er livredd den strenge postmannen. Nå må han, nei… jo, han må det! – banke på postdøra og be om hjelp.
Dunk dunk!
Stille. Postmannen lar vente på seg – lenge. Endelig åpner han døra og ser strengt ned på gutten.
«Nø-nøkkelen knakk… vær så snill og…» – mumler gutten.
Postmannen sier ingenting men snur og forsvinner på kontoret. Etter en lang stund dukker han opp med en postbunke og — en ny nøkkel!!
«Hurra!!» – Tenker gutten, han tør ikke å rope av glede før han er ute på veien og springer glad hjem med posten i hånda – til pappa på Tind!