Vegarbeid i Skredbukta, Sigerfjord i Sortland, 1946.
I mange hundre år lå Nord-Norge utenfor det meste av veibyggingen i landet. Mens Sør- Norge på 1600-1700-tallet fikk sine første «kongeveier», som var kjørbare veier bygget av staten for å binde sammen byer og handelsteder, fantes det i nord nesten ingen kjørbare veier i det hele tatt. Først på 1800-tallet, med veglovene av 1824 og 1851, kom det nasjonale krav til veiutbygging, men da var Nord-Norge allerede langt bak. Tunge geografiske forhold, og lav befolkningstetthet gjorde at veibygging ble kostbart og lite prioritert.
Vegloven av 1824 stilte krav til veistandard: hovedveier skulle være fem meter brede, mens bygdeveier kunne være smalere. Kostnadene skulle i hovedsak dekkes av fylket veien gikk gjennom. Dette rammet distriktene hardt og Nord-Norge hardest. Mens fylker i sør og øst bygget veier med hest og kjerre, måtte bygder i Troms og Finnmark fortsatt klare seg med sleder og sjøvei. Det ble ingen permanent kjørbar riksvei mellom nord og sør før ut på 1900-tallet.
På 1930-tallet endret depresjonen på ting. Den økonomiske krisen første til høy arbeidsledighet over hele landet, men særlig i distriktene. Som et mottiltak ble veibygging brukt som nødsarbeid. Lokale komiteer og kommunestyrer tok initiativ, og staten bidro med økonomisk støtte. I Gratangen ble det i 1930 opprettet en egen veikomite under ledelse av løytnant Erling Willassen. På få måneder ble det bygget flere nye veistrekninger, stort sett ved hjelp av frivillig innsats og manuell arbeidskraft. Samtidig foregikk lignende prosjekter i Narvik, hvor den såkalte «fjellveien» ble bygget. Over 3500 biler hadde benyttet veien innen 1937, og den ble utvidet året etter.
Også kommuner som Sortland søkte midler til å knytte sammen Vesterålen med resten av Nord-Norge, og fikk innvilget statlig støtte til veiarbeid flere steder. Slikt arbeid ble avgjørende for befolkningens tilknytning til nabobygder og kommuner.
For folk i Nord-Norge betydde veiene mer enn bare bedre transport. De ga tilgang til skole, sykehus, arbeid og handel. Der det før tok timer eller dager å komme seg til nærmeste tettsted til fots, kunne man nå kjøre bil eller lastebil på nye grusveier. Dette gjorde det også lettere å frakte varer som fisk, jernmalm og tømmer mellom bygdene. For mange førte veien til økt kontakt med omverden og nye muligheter. Veiene ble ikke bare en fysisk forbindelse, de var også en sosial og økonomisk bro mellom nord og resten av landet.
Historien om veibygging i Nord-Norge handler ikke bare om asfalt og biler. Den viser hvordan lokalsamfunn, i samarbeid med staten, klarte å bygge nødvendig infrastruktur under krevende forhold. Selv om utbyggingen tok lang tid, la veiene grunnlaget for bedre kommunikasjon, tjenester og utvikling i nord.
Bildet er tatt av Arne Elias Haagensen. Vegarbeid i Skredbukta, Sigerfjord i Sortland, 1946.
Foran til v.:
John Valdemar Andreassen, Olderskog (bas/formann).
Rolf Marius Halvorsen, Ridderset.
Bergiton Larsen, Kjerringnes.
Sigurd Jakobsen, Sigerfjord
Julius Paulsen, Olderskog (fra Bø i Vesterålen).
Bak:
Enevold Lundgren Andreassen, Olderskog (til. v.)
Harald Kristoffer Kristensen, Olderskog (til h.)