Hvordan endret byggeskikken seg på Borg?
En analyse av fire utvalgte hus på Borg, Vestvågøy fra yngre jernalder til høymiddelalder.
Bilde: Kjell Ove Storvik
Selv om buen ikke er like fremtredende i den populære forestillingen om vikingen – der bildet av den økse-svingende berserken dominerer – var buen et viktig våpen i arsenalet til både nordboerne og deres samiske naboer i tidlig middelalder. Selv om få buer ser ut til å ha blitt lagt ned som gravgaver i krigerbegravelser, er materialer knyttet til bueskyting, som pilspisser, rikelig til stede i restene etter norrøne bosetninger.
BueKonstruksjon
I vikingtiden ble det brukt to metoder for bueproduksjon i Skandinavia: helvedsbuen (self-bow) og komposittbuen. En helvedsbue er laget av en enkelt trestav, mens en komposittbue er satt sammen av flere deler; disse kan være ulike tresorter, horn eller sener. Buer kan også være enten rette eller recurve-buer, der endene bøyer seg bort fra bueskytteren og gir ekstra spenst. Kompositt- og recurve-buer gir mer kraft i forhold til størrelsen enn helvedsbuer, men er langt mer tidkrevende å lage og kan ta omtrent en uke å produsere, i motsetning til en helvedsbue som en dyktig håndverker kan skjære ut på én dag.
Samisk bue
Blant samene tyder bevis på at komposittbuen var den foretrukne konstruksjonsmetoden. I en samisk bue ble to ulike treslag brukt for baksiden og buken av buen, altså de delene som vender bort fra og mot bueskytteren. Et mer fleksibelt treslag ble brukt til baksiden for å gi buen den nødvendige spensten, mens et hardere, sterkere treslag ble brukt til buken for å gi strukturell styrke til å tåle skytekreftene. De samiske buene fra vikingtiden var av den fennougriske typen, sammensatt av en tykkere bukskinne og en tynn ryggskinne, limt sammen og med recurve for økt kraft.
Den norrøne buen
Nordboerne på sin side laget opprinnelig rette helvedsbuer, som regel av barlindstaver. Treverket fra barlind har lenge vært foretrukket til buemaking på grunn av den spesielle måten det vokser på. Et lag av lyst, fleksibel yteved vokser utenpå en tett, stiv kjerneved. Kjerneveden gir styrke til buen, mens yteveden fungerer som en fjær som hindrer kjerneveden i å knekke under oppspenning, og gir dermed noen av fordelene til en komposittbue, men med produksjonens enkelhet til en helvedsbue.
Innføring av teknologi
Selv om de norrøne buene opprinnelig hadde den enkle helvedskonstruksjonen som var vanlig i Europa, var nordboerne ikke fremmede for å ta i bruk teknologi fra andre kulturer de møtte. I Birka, et av vikingtidens store handelssentre, har man funnet spor etter øst-europeiske/sentralasiatiske komposittbuer og tilhørende utstyr som buvesker og lukkede kogger, først og fremst brukt av rytterskyttere. Slike utstyrstyper var typiske for madjarene, eller ungarerne. Buer av samisk type – to-tre recurve-buer – er også funnet så langt unna som i Novgorod, noe som tyder på at nordboerne også tok i bruk samiske buemakerteknikker.
Buen i det norrøne samfunn
Mangelen på buer og bueskytterutstyr i krigergraver kan forklares med at buer, som er laget av tre, brytes lett ned over tid, i motsetning til sverd og øksehoder smidd i jern. Det er også mulig at norrøne krigere ikke følte samme tilknytning til buen som våpen eller statusmarkør. Et sverd kan, med godt stell, vare i mange år, mens en bue uunngåelig vil knekke etter langvarig bruk når treets fibre svekkes av gjentatt belastning.
Dermed kunne en kriger ha ett sverd hele livet, men bruke opp flere buer, noe som kunne føre til mindre emosjonell eller symbolsk tilknytning til buen som våpen. Det er også mulig at selv om nordboerne brukte buer mye i kamp og åpenbart var dyktige bueskyttere, ble buen ansett som et noe mindre ærefullt våpen, og man foretrakk å bli gravlagt med våpen som krevde nærkamp og større personlig risiko. Tilsvarende kan det hende at buen og pilen var så utbredt blant nordboerne, både blant krigere og ikke-krigere, at de ikke ble regnet som særegne krigervåpen på linje med sverdet, og derfor ikke ble lagt ned som gravgaver. Bevis tyder også på at bue og pil hovedsakelig ble brukt i kampens åpningsfase før de ble lagt til side til fordel for nærkampvåpen, og at ingen norrøne krigere brukte buen som sitt eneste våpen i strid.
Litteraturliste
Fox, Steven. Anointed in the Blood of Dragons: Who were the Viking-Age Archers of Ireland and Where are They? Trowel, Vol. XIV, December 2013
Lundstrøm, Frederik, Charlotte Hedenstierna-Jonson, and Lena Holmquist Olausson. Eastern Archery in Birka’s Garrison. The Martial Society
Insulander, Ragnar. Den samiska pilbågen rekonstruerad: en jæmførande analys av fynd från Sverige, Norge, och Finland. Fornvannen Journal of Swedish Antiquarian Research (1999)