Den store brennevinsdagen

Serigrafiet «Den store brennevinsdagen» av Kaare Espolin Johnson, laget i 1974 som illustrasjon i jubileumsutgaven av Johan Bojer

Den 25. mars markeres den internasjonale vaffeldagen i mange hjem. Kanskje lager du vafler hjemme selv, eller kjøper en i en koselig kafe, eller i en bod til inntekt for et veldedig formål? Men den 25. mars markerer også noe helt annet, riktig nok gjøres det vanligvis ikke noe av denne dagen i de tusen hjem, men det er kanskje ikke så rart, når man hører hva det handler om.

Så hva er den store brennevinsdagen? Hva handler den om? Og hvor kommer den fra? Der finnes flere forskjellige versjoner av historien om brennevinsdagen. Man har brukt å si at Lofotfisket var over den 25. mars. En opphavshistorie til brennevinsdagen er at dette ble behørig feiret i fiskeværene med sterk drikke til alle.

På slutten av Lofotfisket var det også en tradisjon «å hanse». Han de kalte Skårungen, den yngste i båten, på sin aller første tur på Lofothavet den sesongen, skulle spandere drikke på mannskapet på fiskets siste dag. Der fantes også andre hanser, blant annet Høvedmannens, hvis det var hans første år som Høvedsmann.

Vi kan derfor se for oss at det ble mye leven i fiskeværene rundt denne tiden av året, og mye sterk drikke i omløp.

Dette fører oss til en annen brennevinshistorie fra slutten av mars måned, og den omhandler faktisk avholdsbevegelsen!

Alkoholforbruket i den nordligste landsdelen ble omtalt av flere på 1700-tallet. Sognepresten Sigvart Kildal beskrev Vågan i 1764 som et «dette Brændevins Sodoma». I løpet av århundret ble rammene for handel i nord strammet inn, og et av målene var å få bukt med salg og forbruk av såkalt unyttige varer. Blant disse unyttige varene var selvfølgelig brennevinet. Da reguleringen av gjestgiverrettigheter kom, begrenset dette hvem som kunne selge alkohol. Den aller første til å motta en slik rett var Arnt Schøning i Steigen.

Ut over 1800-tallet hadde flere gitt uttrykk for stor bekymring for forholdene i fiskeværene under vinterfisket. Folk kom reisende langveisfra til små bygder med lite infrastruktur til å ivareta slike mengder folk. Distriktslegene fortalte om fyll og vold og prostitusjon i fleng. Folk bodde plutselig tett som i tønner, de drakk, gjorde fra seg hvorenn det var plass og hadde intim kontakt mot betaling. Vinterfisket tiltrakk seg ikke bare fiskere, men også prostituerte. Kjønnssykdommer og andre smittsomme sykdommer spredte seg som ild i tørt gress.

Det virkelig lønnsomme sildefisket på midten av 1800-tallet gikk etterhvert ned, men mengden folk i fiskeværene under Lofotfisket fortsatte å øke utover århundret. Arbeidet som fisker var farlig. Sjansen for å dø på havet var stor, og gleden over å komme i land med full båt var sannsynligvis like stor hver gang.

Ut over andre halvdel av1800-tallet ser vi en markant nedgang i alkoholisme i hele landet. Læstadianismen har sin del av æren for dette, sammen med Frelsesarmeen, Indre Sjømannsmisjonen, etablert i Eidsfjorden under sildefisket i 1879, og Finnemisjonen, for å nevne noen. Avholdsbevegelsen var på fremmarsj.

Dette ble også synlig i fiskeriene, der flere handelsmenn faktisk sa fra seg retten til å drive alkoholutsalg av samvittighetsgrunner, deriblant Lars Berg, faren til kunstmaleren Gunnar Berg i Svolvær.

Smuglersprit var likevel godt mulig å få tak i i fiskeværene. Man kunne kjøpe både over ripa fra lagelig plasserte fartøy, fra telt satt opp i hyrten og styrten, eller fra kjellere og husrom under tak som gjerne identifiserte seg som kaffehus.

I Kabelvåg var det så mange slike sjapper på ett sted, at folk tok til å kalle strekningen for «Konjakkgata».

Frustrasjonen over dette var stor, ikke bare hos myndighetene, men blant fiskerne selv. Fyll og hor gjorde mange karer arbeidsudyktige i korte eller lengre perioder. Bakfulle arbeidsfolk gjør ikke godt arbeid, og skader som følge av fylleslagsmål kunne få betydelige økonomiske konsekvenser for mannskapene.

Derfor er det kanskje ikke så rart at fiskerne en søndag i slutten av mars fant det for godt å få slutt på denne elendigheten en gang for alle.

I slutten av mars i 1895, riktignok ikke den 25. mars, men den 24. på en søndag, gikk omlag 2000 fiskere til aksjon i Stamsund. De skal ha marsjert sammen fra hus til hus, og der det var salg av smuglersprit og knust vinduer, brutt opp dører og helt ut all alkohol de kom over.

Noen kremmere gjorde motstand, og avisen Den 17demai forteller om en svenske som skøt med hagl mot angriperne og skadet tre personer.

Hendelsen fikk tilnavnet «Den store brennevinskrigen», og det gikk rykter om at man skulle gjøre lignende aksjoner i Kabelvåg.

Hendelsen var så dramatisk at Amtmannen kom reisende til Stamsund for å møte fiskerne, og året etterpå reiste likegjerne både statsråden og riksadvokaten oppover for å observere forholdene.

Alt dette førte til nye oppstramminger i regelverket og økning i bøter. Dermed fikk vi «Lov af 27. juli 1896 til forebyggelse af smughandel med spirituøse drikkevarer i Tromsø Stift landsdistrikter».

Da Jubileumsutgaven av Johan Bojers Den siste viking ble publisert i 1974, bidro kunstneren Kaare Espolin Johnson med illustrasjoner, og blant disse finner vi silketrykket som illustrerer basketaket i Stamsund, som kunstneren rett og slett har kalt «Den store brennevinsdagen».

Kilder:

Hutchinson, Alan og Elstad, Åsa. 2015. Nordlands Historie 2 I Amtmandens dager. Fagbokforlaget.

Kolle, Nils. 2014. Norges Fiskeri- og Kysthistorie Bind 3 Ei næring i omforming 1880-1970. Fagbokforlaget.

Den 17de Mai «Dei var politi sjølve» 26. mai 1895.