Utpå høsten 1940 gjorde mannskapet ombord hurtigruteskipet DS Prinsesse Ragnhild seg klar til å reise nordover, ut fra Bodø. Etter en periode med stans i hurtigrutetrafikken som følge av invasjonen var nå rutene i gang igjen med fire seilinger i uka. 23. oktober la skipet fra kai, med rundt 90 norske passasjerer, besetning på femti, og over 300 tyske soldater ombord som skulle til Lofoten. Prinsesse Ragnhild var ikke rekvirert av tyskerne, men gikk i ordinær fart under Nordenfjeldske Dampskibsselskaps rederimerke.
Hurtigruta hadde ikke kommet lengre enn til Landegode da de om bord hørte et høyt drønn, og skipet ble løftet i været. Alle om bord, og alt av løst inventar ble kastet opp i lufta. Kaptein Paul Sigvart Brækhus mente allerede i sjøforklaringen holdt dagen etterpå at det var sannsynlig at det var snakk om en mine. Området hadde blitt minelagt av den britiske marinen før 9. april.
Skipet sank fort. Det var snakk om en håndfull minutter før hun forsvant i havet. De fire livbåtene ble satt på sjøen. Livvester ble utlevert. Det gikk i ettertid rykter om at de tyske soldatene ombord hadde drept andre passasjerer for å berge seg selv til livbåtene, noe som viste seg å ikke være sant. Det ble riktignok kaos på dekk, og kamp for å komme seg til den relative tryggheten livbåtene representerte. Noen gikk ned med skipet, andre hoppet ut i det iskalde vannet i et forsøk på å berge seg.
Flere mindre båter i nærheten kom DS Prinsesse Ragnhilds besetning og passasjerer i redning. Frakteskuta Batnfjord, med bare fem mann om bord satte en lettbåt på sjøen og klarte å redde opp hele 142 mennesker fra det kalde havet og fra livbåtene. Det var tett med mennesker i sjøen og lettbåten måtte gå flere turer for å ikke kantre selv. En annen båt ved navn Gange Rolf berget 15 mennesker. I en slik situasjon skilte man ikke venn fra fiende, alle som var i live ble forsøkt berget av de norske sjøfolkene som kom til forliset.
Dette forliset var ikke bare det første i ordinær hurtigrutefart, det var også det enkeltforliset med høyest dødstall i hurtigruta gjennom hele krigen. Opp imot 300 mennesker mistet livet, både nordmenn og tyskere. Halve mannskapet ombord omkom. Etter krigen ble innenrikseilerne, hjemmeseilerne ikke anerkjent som krigsseilere. Siden mange hjemmeseilere deltatt i seilinger som gagnet fienden, ble de sett på med skepsis. Men allerede fra høsten 1940 var det forbudt for de i innenriksfarten å gå over i andre næringer, på lik linje med utenriksfarten. De måtte ombord for å motta sine rasjoneringskort.
