Elektrifiseringa av Ofotbanen

Elektrisk lokomotiv av typen El.3

Elektrifiseringa av Ofotbanen
1923

I 1923 ble strekningen fra Narvik til Riksgränsen elektrifisert, og man kunne endelig kjøre hele strekningen fra Narvik til Luleå med elektrisk drevne tog.

Men hva er egentlig elektrifisering?
Og hvorfor bestemte man seg for å gå over til elektrisk drift?

Farvel til kullos og damp

Automatisering og effektivisering av gruvedriften på svensk side førte til større mengder malm som skulle fraktes til Narvik for utskipning videre ut i verden.

Sterkere lokomotiv måtte til for å trekke mer malm, og man ønsket også å bli uavhengig av kullimport.

Svenskene var tidligere ute med å elektrifisere sin del av banen fra Riksgränsen til Luleå Det gjorde de allerede i 1915. Frem til elektrifiseringa av Ofotbanen i 1923, måtte man bruke mye kostbar tid på å skifte fra svenske elektriske lokomotiv til dampdrevne lokomotiv på Riksgränsen for å kunne frakte malmen videre til Narvik.

Det lå derfor i kortene at Ofotbanen også måtte elektrifiseres, til tross for litt skepsis til en elektrisk høyfjellsbane. I juli 1920 ble planene om elektrifisering av Ofotbanen vedtatt av Stortinget. Det ble satt inn mye midler og folk for å gjennomføre ombyggingen til elektrisk drift. I vedtaket lå også bestemmelsen om å kjøpe kraft fra Porjus vannkraftverk i Sverige for å drive Ofotbanen.

Mye arbeid måtte til før Ofotbanen var klar for elektrisk drift. Fjernledning mellom Riksgränsen og Narvik stasjon, transformatorstasjoner, kontaktledningsanlegg fra Riksgrensen og helt til Narvik Havn måtte bygges. Mange mennesker var involvert i ombyggingen, og høsten 1921 var antallet arbeidsfolk på Ofotbanen oppe i hele 880 mann. Senere gikk arbeidsstokken ned til 500-600 mann.

Strekningen Narvik-Luleå ble åpnet i 1923 som datidas lengste elektrifiserte jernbanestrekning i Europa!

Elektrifiserte baner

Det fantes allerede noen jernbaner som var drevet med strøm i Norge i 1923. Innenfor Norges Statsbaner var Ofotbanen den andre strekningen som ble elektrifisert. Strekningen Oslo-Brakerøya ble elektrifisert i 1922. I tillegg fantes det tre private elektriske jernbaner i Norge: Tinnoset-Notodden, Thamshavnbanen og Rjukanbanen.

Svensk vannkraft til Ofotbanen

I 1910 begynte den svenske vannkraftprodusenten Vattenfall utbyggingen av Lule älv vassdraget og byggingen av Porjus vannkraftverk. Kraftverket skulle produsere elektrisitet til både LKAB (Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag) og drift av de svenske statsbanene.

Porjus vannkraftverk sto ferdig i 1914. Suorvadammen ble begynt oppdemt i 1919 og sto ferdig i 1923. Den var da Sveriges nest største vannmagasin og vannstanden i magasinet ble hevet flere ganger. Tilgangen på nok kraft var viktig for LKABs utvikling i gruvedrifta og malmtransporten over til Narvik havn. Oppdemmingen gjorde imidlertid at flere samiske boplasser havnet under vann.

Oppdemmingen av Suorvadammen gjorde at flere samiske familier i Sörkaitums sameby, nå Unna tjerusj, i Gällivare socken mistet sine boplasser langs den originale bredden av Suorvajävri, senere Suorvadammen. Fotograf Ernst Manker dokumenterte flere av disse oversvømte områdene.

«Men alla de kåtaställen vi haft utmed stränderna, de ligger nu mest under vatten. Kåtaställningarna står där med bara stångkvasten över vattenytan, och stolpbodar och annat står också ute i sjön.»

Ernst Manker: Det nya fjällvattnet, 1941

Transformatorstasjoner

For å kunne nedtransformere kraften i fjernledningen til den spenningen som trengtes for å drive Ofotbanen, bygdes transformatorstasjoner på Katterat og i Narvik. Hit kom altså svensk kraft fra Porjus vannkraftverk i Sverige via en svensk kraftledning frem til grensen, og videre gjennom NSBs kraftledning til transformatorstasjonene på Katterat og i Narvik. Den elektriske spenningen ble transformert fra 80 til 15 kV og gikk videre som kjørestrøm for Ofotbanen.

Når Nygård kraftverk ble satt i drift, ble elektrisiteten fra dette kraftverket ført via fjernledningen til NSB til transformatorstasjonene for å nedtransformeres til kjørestrøm til Ofotbanen. Transformatorstasjonene i Narvik og på Katterat ble erstattet av en ny omformer ved Rombak stasjon i 1970.

Hva er kV?

kV er en målenhet for elektrisk spenning. Jo høyere spenning, jo mer strøm kan man sende gjennom en ledning med en gitt dimensjon.

Hva betyr transformering?

Transformering er å heve eller senke spenningen på strømmen som kommer inn gjennom ledningen. Høy spenning gjør at man kan frakte strømmen over lange avstander, men den er for høy til å brukes i elektriske maskiner. Den må da transformeres ned til et lavere spenningsnivå. Vanlig spenningsnivå til bolighus er 220 volt. Spenninga på et bilbatteri er 12 volt.

Vannkraftutvikling i Ofoten

Det fantes allerede noen kraftverk i Ofoten når Ofotbanen elektrifiseres. Likevel måtte Norge kjøpe kraft fra Porjus i Sverige for å få nok kraft til å drive jernbanen. Elektrifiseringa førte til et mye større strømbehov, et behov som allerede hadde oppsving på grunn av teknologisk utvikling både for industri, men også i hjemmet.

Det ble større fokus på utbygging av vannkraft i Norge i 1920-årene for å kunne levere til den voksende etterspørselen. Først i 1932 kunne man få Ofotbanen over på norsk kraft, da fra det nybygde kraftverket i Nygårdvassdraget som i 40 år sørget for strøm direkte til Ofotbanen.

Nygård kraftverk

Nygård kraftverk på Trældal sto ferdig i 1932, med totalt syv vannmagasiner med 18 store og små demninger som regulerer vannstanden. Kraftverket utnytter fallet mellom Trollvatnet på Nygårdsfjell og ned til Rombaksfjorden. Totalt består anlegget av syv kilometer tuneller.

Nygård kraftverk ble sist modernisert i 1997-1998, hvor blant annet høyspentanlegg og kontrollanlegg skiftes ut.

Vannkraft i Ofoten

Elektriske lokomotiver

I dag er vi godt vant med å se de elektriske lokomotivene på Ofotbanen. Da strekningen fra Narvik til Riksgrensen ble åpnet for elektrisk drift, fantes det ikke elektriske lokomotiver i Narvik. Det ble bestilt seks nye elektriske lokomotiv, men disse kunne ikke leveres før i 1924. Derfor ble det lånt seks svenske elektriske lokomotiver i begynnelsen.

De nye elektriske lokomotivene hadde større trekkevne, og som en ekstra bonus slapp man røyk og sot som veltet ut når damplokomotivene suste forbi.

Her kan du se et utvalg elektriske lokomotiver som har gått på Ofotbanen gjennom de siste hundre årene.

Høytidelig åpning for elektrisk drift

Det ble holdt store festligheter da Ofotbanen ble åpnet for elektrisk drift 10. juli 1923. Innbydelser ble sendt ut til blant annet statsråd Wefring, Generaldirektør for Norges statsbaner, jernbanedirektørene Hoff og Auberg, fylkesmann, biskop. Også den svenske statsministeren, generaldirektør for Sveriges Järnvägar og direktørene fra LKAB var inviterte.

Et eget tog ble satt opp for å frakte folk til Narvik Stasjon. Der holdt statsråd Wefring tale om ombyggingen og erklærte banen åpnet for elektrisk drift. Deretter fikk gjestene lunsj i hagen utenfor NSBs administrasjonsbygning. Senere på dagen ble gjestene fraktet til Kiruna, hvor LKAB hadde middag, mens det samme kveld ble arrangert fest for jernbanepersonalet i Narvik.

Kart over jernbanenettet i Norge

Røde linjer = elektrifiserte baner

Svarte linjer = ikke-elektriske baner

Blå linjer = baner som ikke lengre er i vanlig drift (historiske, nedlagte o.l.)