Fiske og sjøfangst i vikingtid

Formidlingstekst om fiske og sjøfangst i vikingtid. Lydfil er langt til under teksten for de som ønsker å lytte istedenfor å lese kan trykke her. I tillegg er det lagt ved en video om tørrfisk i vikingtid.

For samfunnene som lå langs kysten av Norge har fiske, selfangst og hvalfangst spilt en stor rolle. Allerede i tidlig norsk middelalder ble sjøfangst regulert i lovverket, noe som viser at virksomheten må ha vært av stor økonomisk betydning for kystsamfunnene.
I Lofoten hadde man rik tilgang på marine arter – både fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Den marine faunaen ga både mat og andre bearbeidede produkter.
For eksempel ble dun fra ærfugl brukt som fôring i skinn og tekstiler på grunn av dunens gode isolasjonsegenskaper. Eggsanking og fuglefangst ga næringsrike måltider.
Av fiskelever og spekk fra sel og hval ble det produsert tran og olje. Marin olje ga lys, og var dessuten utmerket til impregnering av skipsreip og klær, presenninger, teltduker av skinn, skip og seil. Marin olje blandet med tjære ga spesielt god beskyttelse.
Tran og olje ble produsert i kokegroper. Produksjonen foregikk på den måten at først ble gropene fylt med stein og trevirke, og det ble satt fyr på trevirket for å varme opp steinene. Etter at ilden var slukket, ble spekk og glødende stein fordelt i gropene, og spekket kunne smeltes uten at det tok fyr. De kokegropene dere ser på gulvet i utstillingen ble ikke brukt til å produsere olje, men til å tilberede mat.
Småhval kunne drives på land med båter for etterpå å bli slaktet på stranda. Kjøttet ga mat, spekket ga olje, og hvalbein kunne gi både små og store gjenstander. I utstillingen har vi flere hvalbeinsplater og et flott vevsverd.
Gjennom fiske- og fangstsesongene hadde man god tilgang på fersk fisk og ferskt kjøtt. Tørking av både fisk og kjøtt var en vanlig konserveringsmetode, og det man ikke kunne konsumere ferskt, ble tørket for senere bruk.
Havet utenfor Lofoten er gytested for torsk fra Barentshavet. Den torsken som hver vinter tar den lange turen fra Barentshavet til norskekysten, kaller vi for skrei. Skreien er stor og muskuløs, og den har oppnådd kjønnsmoden alder før den tar turen til gyteplassene. Skreien er minst 7 år gammel. I dag er tørrfisk en stor eksportartikkel, og også vikingene hadde mulighet til å produsere langt mer tørrfisk enn det som trengtes for lokalt konsum.
Den rike tilgangen på marine ressurser gjorde det mulig å produsere et overskudd av ulike produkter. Mange av de marine produktene egnet seg godt for transport med båt over lange avstander, og for høvdingene i Lofoten utgjorde nok marine handelsvarer en vesentlig økonomisk maktbase.
Dun, marin olje, selskinnsreip, tørrfisk, havoterskinn og hvalbeinsplater kan ha vært noen av de handelsvarene høvdingene fra Lofoten tok med på ferdene sine.

Trykk på her for å se video om tørrfisk i vikingtid.