Øksnes Museum
Den vakre Alsvåggården, et bygg med en historie som går tilbake minst 450 år. Nyt en kopp kaffe i historiske omgivelser. Utstilling i hovedbygget hver sommer.
Foto: Bjørn Eide
Havet har alltid vært viktig for oss, både som ferdselsveg og som matkilde. Det har mettet mange millioner gjennom tidene, og er en stor grunn til at det var mulig å bosette seg på plasser som Lofoten og Vesterålen.
Fisk følger de samme trekkene og kommer tilbake til de samme stedene. Men hvordan fant man tilbake til de gode fiskeplassene før GPS-ens tid? Kan man faktisk finne tilbake til de samme plassene uten å bruke noen verktøy som helst?
Det kan man. Fiskere har opp igjennom tidene brukt såkalte méder for å finne igjen plasser med mye fisk. Ei méd er det stedet som ligger i skjæringspunktet mellom flere steder. I méda krysser en tenkt linje mellom to punkter i landskapet en annen siktelinje mellom to andre punkter. Ved å bruke disse siktelinjene kan man kartlegge det «usynlige» landskapet under havoverflaten.
Fiskemédene var helt nødvendige før moderne utstyr som ekkolodd og decca ble oppfunnet og tatt i bruk. Og ikke minst krevde de lokal kjennskap til plassen. Méder har nemlig navn fra siktepunktene.
Ei méd fra Bø hadde for eksempel navnet «Løyntuva på Jennfjellet åt (inntil) Malnesberget» og «Indre kant av høgaste Måsnyken åt ytre kant av Gårdsnyken slik at der bli ei lita sule (kløft) mellom dem». Du måtte altså kjenne til de lokale navnene på fjell og plasser for å kunne navigere etter ei méd. De kunne også ha navn som tilsier hvilket fiskeslag man finner der (Steinbitskallen) eller bunnforhold (Breigrunnen, Dypningsråsa).
Man måtte kjenne til lokale stedsnavn for å ta i bruk médene. Foto: Ole J. Johansen.
I noen tilfeller laget man médbøker der man noterte ned posisjonene, men de fleste husket de selv. De var svært verdifulle, såpass at de kunne gå i arv fra person til person.
I Vesterålen blir méder også kalt tilror, og kunnskapen blir fremdeles brukt både der og andre steder i landet. Dessverre er en god del av lokalkunnskapen og navnene på de gamle médene i ferd med å forsvinne.
Méder er en type immateriell kulturarv. Dette vil si kunnskap som overføres mellom generasjoner, i form av praksis eller tradisjoner. Denne typen arv er i større fare for å dø ut, ettersom det finnes lite eller ingen dokumentasjon på praksisen. I tilfellet méder er det forståelig hvorfor kunnskapen blir holdt mellom noen få personer – man vil jo ikke at alle skal flokke til den beste fiskeplassen!
Kart fra samlingen som viser gamle stedsnavn. Foto: Øksnes museum.
Noen har derimot gitt opp sine méder for at kunnskapen skal kunne bevares til ettertiden. I prosjektet «Médlaus mann er matlaus» har Museum Nord i samarbeid med Bø kystlag, Øksnes kystlag og mange privatpersoner registrert médene til ca. 250 gode fiskeplasser i de to kommunene. De blir arkivert som en del av vår kulturarv. Prosjektet ble gjort mulig ved økonomisk støtte fra Norsk kulturråd.
En del av prosjektet kulminerte i utstillingen «Médlaus mann er matlaus» som kan leies av Øksnes museum. Her presenteres logikken bak médene, med eksempler fra regionen.
Utstillingen Medlaus mann er matlaus på Øksnes museum.