En gang eksisterte fiskeværene Helle og Refsvika. Disse samfunnene var bygd opp av gårder som lå samlet i bukter og viker.
Foto: Norsk Fiskeværsmuseum
Idag er det ingen fastboende mennesker på yttersida av Lofotodden. Yttersida vender ut mot Nordishavet, hvor den tunge, våte havskodden og de harde stormene inntreffer.
De lå både ensomt og øde til – uten noen veiforbindelse med andre samfunn.
For å komme dit på vinterstid måtte man reise med båt. Farvannet var urent, og i dårlig vær krevde innseilingen til fiskeværene god lokalkunnskap og sjødyktige folk. Det fantes ingen utbygde havner.
Opp igjennom tiden har folket på yttersida vært selveiere. Det vil si at de ikke var underlagt væreiere, slik andre fiskere i Lofoten var. Væreierne var oppsynsmenn for alt fiske, og de var gjestgivere, handelsmenn og fiskeoppkjøpere for hvert sitt vær. Alle fiskeværene på østsiden av Moskenes, kalt innersida, var eid av væreiere. Helle og Refsvika var utenfor interesseområdet for væreieretableringen – selv om Ellingsen etablerte et fiskemottak på Helle og hadde en viss innflytelse.
Beboerne på yttersida drev med kombinasjonsbruk – de kombinerte fiske og jordbruk. Det var særlig viktig at gårdene var selvforsynt. Det kunne gå lang tid mellom reisene til Sørvågen for å kjøpe varer til husholdet. Menneskene på Lofotodden kunne være isolert i opptil seks måneder gjennom høst og vinter.
Ungdommene som vokste opp på yttersida lengtet etter sosial kontakt med andre ungdommer på innersida.
Bildet fra 1937 viser en lystig gjeng i dans på Hellsegga.
På folkemunne ble det sagt at beboerne på yttersida hadde bedre levestandard sammenlignet med gårder på innersida som hadde kombinasjonsbruk – fordi de var selveiere. Dette er ikke påvist, men fra 1945 var forholdene svært ulike mellom gårdene på yttersida og innersida.
Yttersida ble ikke med på utviklingen av infrastruktur som skjedde etter krigen i store deler av Norge. Det ble ikke prioritert veiutbygning til bygdene på Lofotodden, heller ikke bygging av havn – selv om dette var planlagt før krigen. Ikke alle gårder hadde innlagt vann, og det var dårlig telefonforbindelse. Ingen strømlinje ble lagt til yttersida – så gårdene fikk strøm fra et aggregat. I tillegg hadde de vanskeligheter med å få lærer til skolen og ungdom som kunne hjelpe til på gårdene.
Bilde av Refsvika.
Beboerne ble enige om å flytte. Den kollektive fraflyttingen startet smått etter 1945 og eskalerte i 1950. De fleste flyttet til Sørvågen. De søkte om støtte til flyttingen fordi det var kostbart å bryte opp og flytte husdyr, møbler og hovedhus til innersida – for så å sette det opp. Beboerne på Lofotodden fikk bevilgning fra Stortinget og fiskeridepartementet til flyttingen fra Yttersida.
I dag er det ingen bofaste på Helle og i Refsvika, de tidligere innbyggerne tok med seg hjemmene sine til sitt nye bosted, hvor de ble gjenoppbygd. I dag er det kun grunnmurene til husene og de overgrodde hagene som vitner om samfunnene som engang eksisterte på Lofotodden.