«Har du sætt potetn?»

«Har du sætt potetn?», var et vanlig spørsmål folk imellom på denne tida av året. Men det var før. Nå kjøper de fleste potetene på butikken. På Innlandet var det helt vanlig å sette en potetsort som ble kalt Fangen. Finnes det noen som fremdeles bruker denne potetsorten? Fortellinga om Stener August Fangen, som potetene er oppkalt etter, fant jeg i Hofdasegl. Berit Vangen har skrevet dette om ingeniøren som bodde på Kaljorda:

«Stener August Fangen – En bergmanns liv på Innlandet

Bergingeniør S.A. Fangen var prestesønn fra Østlandet. Han var utdannet i England. Omfangsrik og stor var han, – en kar som både syntes og hørtes i landskapet. I England fikk han klengenavnet ”den norske bjørn”. Der drev han en tid som gruveingeniør og delvis som forretningsmann. De første åra hjemme i Norge jobbet han på Bergensbanen. Han jobbet seinere også på Svalbard.

Da et engelsk selskap – først på 1900-tallet – startet gruvedrift på Feltet innenfor Kaljord, blei han ansatt som ingeniør her. På Tøa – mellom Kaljord og Feltet – fant han ei perle av ei tomt, og her bygde han. Han elsket dette stedet, og i berget bak huset malte han ”Miners rest”. Bildet vestover er det skjønneste maleri, både i storm og maksvær, ser en Hadselfjorden i den fineste ramme en kan tenke seg. Han påsto selv at utsikten var så fin at han kunne se småpikene spasere på jeteen i Liverpool. Tomta er skjermet av berg, store steiner og hauger, og i vest går Bukkeberget rett i havet.

I denne gryta grodde det under Fangens fingre. Han hadde et åpent øye for alt det vakre i naturen, for fargene og for villskapen i det nord-norske landskap. På sine mange reiser samlet han med seg sjeldne planter, og disse vokste og trivdes under de særlig gunstige forhold. Hagen hans var et syn, et vell av de skjønneste stauder. Fangen var interessert i alt som vokste.

Potet fra Skottland

Fra Skottland tok han hjem en potet som etter sigende skal hete ”Erlain Melodia” eller ”Erlain Puritan”. Dette er en tidligpotet som bokstavelig talt har slått rot på Innlandet. Vi kaller den Fangen, og det er en meget fin snarpotet. Lite ante vel den gode bergingeniør at han skulle få et så velsmakende ettermæle. Det fortelles også at han fikk en sort mandelpotet fra Russland, men om dette spesielle slaget ennå finnes, kjenner jeg ikke til …

Prost Nielsen omtaler huset på Tøa som en kunstners hjem, og Fangen som en stor, sterk kjempe med barnets myke sinn. Dette myke sinnet kommer sterkt frem i hans omsorg for bygda og folket. Det fortelles at da et ektepar ventet sitt 9. barn, betalte han sin husbestyrerinne til å sy utstyr av alle slag til den nye verdensborger. ”Nå er det bare barnet som mangler!», sa han da han tilfreds beundret resultatet av frøken Eriksens flittige hånd.

Han spanderte fest for ungene i bygda. Den blei holdt på skolen. Om han selv var tilstede vites ikke, men folk snakket lenge om Fangenfesten, spekulasi, kavring og kakao sto på menyen. Dette var visst ikke bare en engangsforeteelse.

En sambygding fortalte at han jobbet på torvhaugen hos Fangen. I matpausen oppdaget sjefen at frøken Eriksen gjorde forskjell på maten til han og til arbeidsfolket. Dette påtalte han og forlangte at hun heretter skulle servere likt til alle.

En markant skikkelse

Fangen var sikkert et friskt innslag i et ellers innestengt bygdesamfunn. Han var en markant skikkelse. Følgende lille episode viser at folk var opptatt av han. Han hadde fått en del varer i land på Kvitnes, og en kall beretter følgende til sin nabo: ”I dag e det stor stas på Kaljorda. Han Fangen har fått et stort hæstlass me bære diværse!”

Omsorgen for de gamle arbeiderne var stor. En av dem lå på det siste, og Fangen sendte bud etter presten. Men Hadselfjorden var vel bredere den gang rent kommunikasjonsmessig. Og presten så seg ikke tid til å komme. Ei tid seinere møttes prest og ingeniør på Stokmarknes. Hvordan går det med den gamle mannen? ville presten vite. Svaret kom kontant: ”De kom ikke for f…! Den gamle mann er død!” Mer var det ikke å si om den saken.

Etter at gruvedriften tok slutt, visstnok da første verdenskrig begynte, arbeidet Fangen i Statens havnevesen. Han var da med å bygge moloen i Kiberg i Finnmark. Men han var sterkt forankret i heimen på Tøa, og han hadde mange planer for å få i gang sysselsetting i Vesterålen. Et av prosjektene var en torvfabrikk i Hognfjorden. Mange ungdommer fra Hennes fikk arbeid der. Torvet gikk hovedsakelig til fyring på dampflåten mot slutten og like etter første verdenskrig.

I 20-årene prøvde han seg med hermetikkfabrikk. Det var fiskeboller han satset på – likeledes ryper. Noe lukrativt foretagende blei det neppe, men en stund var det arbeidsplass for bygdas unge jenter.

Fangen var glad i å lese og i å følge med i det som skjedde rundt han. Sønnen Ronald var både forfatter og bokkritiker, og Fangen hadde der gjennom en rik tilgang til det som rørte seg i litteraturen. Ronald Fangen sendte stadig hjem bøker som faren leste, lånte videre til sine venner og siden diskuterte.

Navnet på de andre sønnene var visstnok Stener, Kristian og Lilo. En av disse blei bergingeniør som sin far og reiste til Sør-Amerika.

Da Fangen døde første september 1935, arvet hans husbestyrerinne huset. Det blei revet og flyttet til Helgeland, trolig Vega. Men murene står, og utsikten er fortsatt fantastisk!

Prost Nielsen har skrevet en vakker nekrolog over ingeniør Fangen. Han avslutter med en nydelig liten fortelling som jeg synes gir et fint bilde av ”den norske bjørn”: ”En fremmed liten gutt hadde en gang strøket han på kinnet. Det talte han om og mintes like inn i dødsstunden.”

Han ble gravlagt på den nordvestre delen av Tajorda kirkegård på Hadsel. En enkel stein markerer graven.»

Besøk Melbo Hovedgård

Melbo Hovedgård

Melbo gikk fra storgård til småby på noen få tiår. Chr. Frederiksen hadde en ledende rolle i en rekke foretak. Meget flott hovedgård samt romantisk hage/park-anlegg i historien rundt et industrieventyr rundt 1890 – 1920 tallet.