Hundalen

Modellen av Hundalen

I Verkstedbrakka på Katterat stasjon Ofotbanen står det utstilt en landskapsmodell i 1:100 som viser hvordan det så ut i Nedre Hundalen omkring 1902. Modellen er laget av Per Henrik Mørk og Vera Steine og viser en viktig del av Ofotbanens anleggshistorie.

Hundalsmodellen viser hvordan det så ut i Nedre Hundalen omkring 1902

HUNDALEN I OFOTEN

Hundalen var navnet på den nedre delen av dalen som vi i dag kjenner som Sørdalen. Navnene Hundalselva, Hundalstoppen og Hundalsfossen brukes både i dagligtale og på topografiske kart. Det første stikningslaget benyttet navnet Hundalen om det vi i dag kaller Nedre Hundalen. De fikk sannsynligvis vite om stedsnavnet fra lokalbefolkningen i Rombaksbotn. Navnet «Húnn» er norrønt for liten bjørn eller bjørnunge, mens på samisk kan navnet bety en god fiskeplass.

Senere da det ble etablert et krysningsspor og en stasjon som fikk navnet Hundalen stasjon, ble Hundalen omdøpt til Nedre Hundalen.
Rallarveien opp Norddalen mot Hundalen

FORHISTORIEN

Det engelske selskapet «The Northern of Europe Railway Company» ble etablert for å bygge jernbane til Narvik, som hadde isfri havn på vinteren. Under stikningsarbeidet som startet våren 1883 ble Hundalen vurdert som en egnet leirplass som lå strategisk til for den kommende anleggsveien fra Rombaksbotn. Her var det flatt og god plass for å bygge brakker for arbeiderne.

På grunn av de tekniske kravene til kurvatur og stigningsgrad på jernbanen måtte traseen legges i en stor sløyfe over Sørdalen/Hundalen og opp langs den bratte østsiden av Norddalen. Det førte til at Nedre Hundalen ble liggende som navet i et hjul, med kort avstand opp til arbeidsstedene på Katterat, i Sørdalen og i Norddalen.

Det engelske anlegget begynte med kai, lager, boliger og bakeri nede i Rombaksbotn fra sommeren 1884.
Året etter var anleggsveien fullført opp til Nedre Hundalen, og det ble bygget flere arbeidsbrakker i området. Den delen av jernbaneanlegget som fikk forsyninger fra Rombaksbotn ble kalt «Fjellanlegget».
Torvbrakkene fra den engelske anleggsperioden 1883-1889

Det lå flere torvbrakker i Hundalen og i Norddalslia som var oppført under det engelske anlegget. Da konkursen kom våren 1889, hadde William Spear tatt pant i brakkene fordi jernbaneselskapet skyldte ham penger. Det norske anlegget startet opp i 1898, og da var Spear fortsatt eier av brakkene.

Andreas Eilertsen med familie foran boligbrakke

DEN SVENSKE «LINBANEN»

Varemengden på anleggsveien økte, og frakt med hest hadde for liten kapasitet. Taubanen som skulle avlaste hestene tok varene fra anleggsveien vest for Hundalselva og løftet dem 250 meter via et 800 meter langt wire-spenn til et lite platå øst for elva der fjellet flater ut mot grensen. Arbeidet med konstruksjonen startet vinteren 1898/1899, og i juni var det klart for oppstart av frakt med Linbanen. Man slapp nå den verste stigningen og hele 4,5 kilometer omvei via Hundalen. Høsten 1899 ble også den øverste delen av taubanen ferdigstilt.

Historisk svarthvitt foto av en linebane med varer og tønner som fraktes oppover

Ved foten av Hundalsfossen, på motsatt side av elven i forhold til kraftverket, ble nedre «linbanestasjon» bygget. En kilometer ekstra anleggsvei ble bygget til nedre stasjon fra Storfossen. På nedre stasjon stod en dampdrevet «lokomobil» som leverte 20 hestekrefter til drivverket til taubanen. Ved midtre stasjon på anleggsveien oppe i Norddalen ble det installert en mindre dampmaskin på 8 hestekrefter. Midtre stasjon var en omlastingsstasjon. Der kunne gods enten lastes over til hestetransport eller over på vognene til øvre del av taubanen som tok varene videre til øvre del av Grusgropa ved Bjørnfjell.

Hundalsfossen

KRAFTVERKET VED HUNDALSFOSSEN

Årsaken til at det ble bygget et kraftverk ved Ofotbanen var at anlegget var kommet i tidsnød. Konsesjonen forutsatte at leveransen av malm fra kai i Narvik kunne starte første januar 1903. Det innebar at Ofotbanen måtte være kjøreklar innen utgangen av 1902. Fossen nedenfor Hundalen skulle gi elektrisk kraft til anlegget.

Arbeidet startet sommeren 1900 med bygging av dam i Hundalen, og trasé for en 390 meter lang rørgate ned til maskinhuset ved foten av Hundalsfossen. Rørene ble levert i fem-meters lengder fra båt i Rombaksbotn. Turbinhuset og resten av anlegget ble fullført i perioden fra oktober 1900 til februar 1901. Anlegget ansatte Edvard Petrus Dahlin fra Ångermanland i Sverige som maskinist. Kraftverket i Hundalen ble satt i drift våren 1901 og ble det sjette vannkraftverket i landsdelen. Det fikk en kort, men viktig driftsperiode ved Ofotbanen fra sommeren 1901 til høsten 1902.

Nedre linbanestasjon og kraftverket i Hundalsfossen

ZINTZENS KAFÉ

Snekker Albert Zintzen fra Vågan kom til Ofotbaneanlegget som tømrer og snekker. Vi antar at han var med å bygge både sykestua og forsamlingshuset i Hundalen. I tillegg bygde han sitt eget hus med kafe og gjesterom vis a vis Statens Handelsboden i Hundalen. Der bodde han med sin familie og tjenestefolk. Vi antar at det var kona Anna som drev kafeen, fordi snekker Zintzen var en opptatt mann på anlegget. I folketellingen for Hundalen i 1900 er det registrert åtte jernbanearbeidere som losjerte hos Zintzen.

Zintzens kafé

Sykestua

Sykestua ble plassert ved veikrysset der anleggsveien fra Rombaksbotn deler seg ved brua over Hundalsfossen. Det var arkitekten Paul Due ved NSB som fikk oppdraget med å tegne sykestuen og byggmester H. Hansen satte den opp. Behovet for sykestue og tilgang på helsestell var åpenbar, også for anleggsledelsen. I tillegg var det etablert en aktiv arbeiderforening som hadde som et viktig krav at det skulle være fast legebemanning ved sykestua i Hundalen. Legene hadde fast kontortid i Hundalen noen dager i uken. Selv om sykestua ble rimeligere enn først antatt, fikk den likevel en så sjelden luksus som elektrisk utelys. Sykestua hadde flere rom i andre etasje som ble leid ut til montørene ved kraftverket. Sykestua i Hundalen var i drift til oktober 1902, med siste registrerte innleggelse i juli 1902.

Forsamlingshuset

Ledelsen ved Ofotbaneanlegget så behovet for et sted der arbeiderne kunne møtes. Bygget ble tegnet av arkitekten Paul Due. Her skulle det være møtesal, leseværelse og overnatting for lærerne ved 2. avdeling av Ofotbanebygget. Forsamlingshuset skulle fylle mange sosiale funksjoner; kino, foredrag, gudstjenester og andakter, skolestue og møterom for arbeiderforeningen. Under tyfusepidemien som rammet Rombaksbotn vinteren 1901 ble forsamlingshuset rekvirert til epidemilasarett av dr. Pettersen.

Handelsboden

NSB sørget for at det kom proviant til arbeiderne på fjellanlegget. Det ble oppført to handelsboder, som ble drevet av bestyrere i Sildvik og Hundalen. Handelsbodene måtte føre alt som trengtes av mat og annet for arbeidslagene, kokkene og ingeniørfamiliene. Fra parafin til lampene til salt kjøtt, sukkertøy og sysaker. I tillegg til handelsboden var det to andre butikker i Hundalen. De var ikke pålagt å ha noe bredt sortement, men kunne ta inn og selge det som var mest populært. Hundalen, denne vesle «Metropolen», hadde med andre ord tre butikker, fire kaféer, sykestue, kraftverk og skole.

Handelsboden i Hundalen ble oppført som ei solid bygning med grunnflate på 140 m2 fordelt på to etasjer, i tillegg hadde bygningen full kjeller med vaskerom og lagerplass. I andre etasje var det to store værelser hvor bestyreren bodde med sin familie, i tillegg til plass for handelsbetjenter og tjenestepiker. I første etasje var det en stor stue, kjøkken og butikk. I et utbygg var det kontor/kasse og inngangsparti med forgang til butikken. Da anlegget var over, ble Handelsboden plukket fra hverandre og fraktet opp til Katterat stasjon hvor bygget ble satt sammen igjen, nå som vokterbolig for baneformannen og hans familie.

Handelsboder og brakker i Nedre Hundalen

Staller og smie

Det var stort behov for transport fra Rombaksbotn opp til Linbanen ved Hundalsfossen og ellers til de forskjellige anleggsstedene på norsk og svensk side. Anleggsveien ble bygget helt frem til Abisko. Til transportene krevdes vogner på sommeren og sleder på vinteren, og hester til å trekke. Det var vognmenn, kjørere, smeder og staller både i Hundalen og flere steder langs anleggsveien.

Baard Jensen

Baard Jensen ble født 1858 i Lærdal i Sogn og kom Narvik i 1886 for å søke arbeid det engelske Ofotbaneanlegget. Baard Jensen ble arbeidsformann på et av arbeidslagene på «Fjellanlegget», og i 1888 holdt laget til i Indre Sildvik med å sprenge ut ei fjellskjæring som senere fikk navnet «Baard Jensen skjæringa». Våren 1889 under «Storstreiken» ble Baard Jensen valgt til forhandlingsleder av de 500 arbeiderne som ikke hadde fått lønn eller sluttoppgjør. Under det norske anlegget fra 1898 til 1902 var Baard Jensen tilsatt ved Ofotbanens 2 avdeling som hadde hovedkvarter i Hundalen. Han var med å stifte den første fagforening i Hundalen og senere Narvik arbeiderparti.

Rallarveien opp Norddalen mot Hundalen
Lytt til podkaster om Ofotbanen og Rombaksbotn