Å delta på tinget – forlik i en konflikt
Heimskringla forteller om en forlikt konflikt under et tingsmøte ved Brurberget i Vágar, i begynnelsen av året 1000.
Royal Danish Library, GKS 1154 folio 24r: Kong Magnus VI Lagabøters norske landslov og andre lovtekster (Codex Hardenbergianus)
Før Landsloven ble innført i Norge i 1274, var rettssystemet fordelt i fire ulike lagting (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting), og på et lavere nivå i regionale og lokale ting. Lagtingene var representasjonsting, og på den tiden ble det utnevnt en lagmann som dro dit som representant. Medlemmene av laget ble utnevnt av kongens menn.
Alle frie og våpenføre menn kunne møte på tinget, og på de lokale tingene hadde enkelte kvinner mulighet til å være med. Enker tok over som familieoverhoder når ektemannen døde, og enslige kvinner som drev gård kunne stille på tinget. Kvinner hadde også samme rett til å vitne som menn, og i en rettarbot fra 1313 ble det slått fast at kvinner skulle vitne for kvinner, og menn for menn. Denne ordningen var sannsynligvis fra tiden før 1313.
Rollen for kvinner
Kvinnenes rolle på tinget før Landsloven og under Landsloven til Magnus Lagabøte har vært varierende.
I det norrøne samfunnet hadde kvinner ofte ikke en plass på tinget, men det var ikke unormalt at kvinner tok del. Tinget var ikke bare en plass for å diskutere lover, dommer, frigjøringer og andre politiske situasjoner; det var også en plass for å møte venner, familier og gjøre avtaler, en sosial arena. Kvinner hadde derimot muligheten til å tre inn i ting om det var nødvendig, eller i enkelte tilfeller også kalle eller ha plikt til å kalle inn til ting. Under en saksbehandling i tinget hadde kvinner vanligvis ikke en aktiv rolle, men heller en rolle som forliksdommer.
I rettssystemet ble faktisk kvinner dømt på samme vis som menn, men med noen unntak. De norrøne lovene ser ut til å ta hensyn til kvinnens rolle og egenskaper i samfunnet. Straffer som gikk på økonomisk tap kunne være mildere til kvinner enn for menn. Forvisningsdom var også noe mildere for kvinner enn for menn. Kvinner kunne få hjelp av sine slektninger hvis de ble forvist, men menn måtte stå alene.
Var det forskjell på menn og kvinner?
Unntak for kvinnens passive rolle i ting i norrøn tid kommer når det er snakk om kvinner som eier land selv. Landeiere, kvinne eller mann, hadde rett og plikt til å møte til ting. Andre unntak var også at kvinner kunne være vitner i tinget, som gir inntrykk av at kvinner var kjent med lover og saksbehandling i samfunnet.
I det norrøne samfunnet var det sterke og klare kjønnsroller, men om ei kvinne var i stand til å tre inn i det som ble betegnet som en manns jobb/yrke, så var det til ære for kvinnen. Om en mann skulle, på den annen side, tre inn i ei kvinnes rolle, var det sett på som en skam og menn mistet ære av slikt. Egenskaper som ble verdsatt av begge kjønn var intelligens, kunnskap, vokte sin ætt og sin ære og ha sterk håndkraft. Disse egenskapene bygde opp kvinner til å stå nærmere menn i samfunnet, slik at kvinner kunne tre inn i mannsroller når det var behov for det.
Kvinner i det norske samfunnet hadde fått flere solide roller i tinget. Kvinner spilte viktige roller som vitner. Landsloven sier mindre om kvinner enn de tidligere landskapslovene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting), men lovene ser ikke ut til å ta bort rettigheter og plikter fra kvinner. De strukturelle endringene i samfunnet gjorde på en annen side det mer ugunstig for kvinner. Til store ting for hele landet ble det sendt nevndemenn, noe som også ble innført i lokale ting etter hvert. Med innførelsen av nevndemenn ble kvinnens rolle mindre på ting, og til slutt trolig fjernet.