Jernaldergraver i nord

De døde levde videre i landskapet

Det har bodd folk her i Vesterålen i noen tusen år, men hvilke spor er etterlatt etter dem? Hvor ble de gravlagt?

Særpreget med jernalderen er at ved en bortgang kunne de etterlevende utføre to ritualer. Om den døde ikke hadde noen spesiell betydning for samfunnet, kunne de la havet ta dem tilbake til naturen. Derimot, om den døde var verdt et ettermæle, altså av en viss betydning for de gjenlevende, så ble den døde gravlagt i jorda. Ved å gravlegges i jorden «levde» de døde videre sammen med de levende, bare i en annen tilstand.

I Vesterålen, Lofoten, Salten og Sør-Troms var det vanlig at de døde skulle begraves nært boplassen eller i landskapet som ble brukt. Det kunne ha noe med at menneskene her levde i et fiskebondesamfunn, og at det gav grunnlag for at naturen og havet var viktige.

De dødes hvilested

Det er ikke for de dødes skyld at vi gravlegger dem; det er de etterlattes avgjørelse. De jernaldergravene som finnes her i Vesterålen i dag er minner etter de døde som i sin tid var betydningsfulle. Man kan tenke seg at mange av de døde i jernalderen ble gravlagt på steder av en viss betydning. For eksempel, at noen blir lagt i graver nært boplassen sin eller ute i den nære naturen, gjør at de ikke var borte. De døde har gått fra en tilstedeværelse med visse oppgaver til en annen type tilstedeværelse, men også da med en oppgave. De har en kraft og er sammen med oss. Dette er vanskelig å se, men hadde nok et nytteperspektiv. «Gamlefar ligger ute på en holme og passer på deg, og passer på at været er godt.»

Funn av graver: Periode: 300 e.Kr. til 1050

Interessen for graving etter minner fra jernalderen, altså ca. 300-1050 e.Kr., kom på siste del av 1800-tallet. I Nord-Norge ble gravene bygd som steinrøyser. Dette vil si at vann og luft lett trengte inn i gravene, og dermed ble bevaringsforholdene dårlige. Lik og eventuelt ting fra gravene råtnet og forvitret vekk. I mange tilfeller har stedene som ble valgt som gravsteder også vært viktige for vårt moderne samfunn. Biomar på Myre står på et gravfelt som ble gravd opp, men der lite var bevart.

Jernaldergraver i Nord-Norge

De levende hadde en relasjon med de døde gjennom å ta vare på dem og tro at dette var gjensidig. Norske graver fra jernalderbefolkningen er tallrike. I tidlig jernalder var branngraver vanligst, altså at likene ble brent. Skikken med likbål forsvant raskt og jordfesting ble dominerende. Generelt i Norge var det vanlig å bygge jordhauger eller steinrøyser oppå gravene, men her i Nord-Norge var steinrøyser vanligst. Runde gravrøyser på mellom 6-10 meter i diameter, 0,5-1 meter høye og bygd av steiner er de vanligste fortidsminnene vi har i Nord-Norge. Noen få steder i Nordland og Troms var det mer naturlig å bygge gravhauger i stedet for røyser. Dette kom av naturen der fortidsmenneskene levde. Gravplassene besto som regel av minst 4-5 graver og opp til 100-150 graver. De mest tydelige gravstedene var i utmarka tett ved gårdene eller på holmer i sjøen. Den dødes beliggenhet viser en sterk sans for monumental plassering høyt og fritt og ofte synlig på avstand. Tendensen i eldre jernalders gravminner er mindre og ligger i utmark ved gården, men i vikingtiden ble gravene større og lagt til holmer og nes.

Bildet er fra Jennestad. Her finnes flere graver fra jernalderen langs strandkanten.