2. juli 1893
2. juli året 1893 ringte dampskipet DS Vesteraalen til avgang fra Trondheim. Med det gikk hun inn i historien som det første skipet i det man i alle år siden har kalt ‘hurtigruta’.
Kaptein i VDS, Fredrik Hegge
Hva gjør du når du står på broa med ansvar for mange liv ombord, og tåka legger seg, tykk som suppe, så du ikke kan se så mye som en meter foran deg?
Ombord i dagens skip har vi en masse teknisk utstyr som kan være øynene dine mens du selv ikke ser noe ut gjennom styrhusvinduet. Vi styrer skipene våre ved hjelp fra satellitter som går i bane rundt jorden, såkalt satelittnavigasjon. Vi får opp på skjermer hvordan landskapet ser ut rundt oss og hvilke skip som beveger seg i nærheten. De aller fleste av oss har GPS-en i lomma hvor enn vi går.
Men hva så med de gamle guttene? De som stod ute på åpen bro med Thompson-kompass, et lommeur, mangelfulle papirkart og notisbok og blyanter? Å seile i de dager betydde ofte å kjenne leia og kjenne skipets luner. På broa måtte alle sansene benyttes. Hva hører du? Skipsklokka varslet andre skip om at her er vi. Så måtte man håpe at andre skip også brukte sine klokker.
Det går mange fantastiske historier om livet til sjøs i de gamle dampskipenes tid. De aller fleste historiene kjenner vi ikke det konkrete opphavet til, og de må oppfattes som vandrehistorier. Slike vandrehistorier er likevel verd å formidle og føre videre. Ofte ligger det kanskje en kime av sannhet i dem, og noen ganger kan slike historier fortelle oss noe om hva de som har fortalt dem må ha tenkt eller følt.
En slik historie finnes om dampskipet Finmarken (1912).
Denne historien finner vi fortalt i Leif B. Lillegaards jubileumsbok De blå skipene VDS langs fjord og fjære i hundre år. Lillegaard skriver hele veien varmt om skipet DS Finmarken og kapteinen på skipet, Fredrik Othar Hegge.
Her kommer vår gjenfortelling:
Hegge stod som kaptein på skipet og Ragnar Falck fungerte som styrmann. Falck skulle forøvrig senere gå videre til å bli kaptein selv. Denne dagen var det veldig tykk tåke da DS Finmarken skulle inn til land i Svolvær. Styrmann Falck stod fremme på bakken.
– Ser du kaia, styrmann? skal kaptein Hegge ha ropt oppe fra broen.
– Nei, ropte Falck tilbake. – Jeg ser ikke hånda foran meg.
Da skal kapteinen ha ropt tilbake: – Men så kjenn etter med hånden da!
Da styrmann Falck gjorde det, skal han umiddelbart ha kjent kaia i Svolvær rett utenfor ripa på skipet.
Om det stemmer at Kaptein Hegge klarte å styre dampskipet så presist, med null sikt, at skipet lå pent og pyntelig på sin riktige plass ved kaia da han tok kontakt med styrmannen sin, kan vi naturlig nok ikke vite sikkert. Kanskje er det bare skrøner, kanskje er det noe sannhet i det.
Uansett forteller historien om kaptein Hegge i tåka oss om en respekt og en andektighet overfor disse tidlige sjøfolkene, disse som seilte på åpen bro i storm og i tåke i begynnelsen, blant dem som har fortalt historien videre. Og det er kanskje noe som er verd å ta med videre.
Kilde:
Leif B. Lillegaard: De blå skipene VDS langs fjord og fjære i hundre år, 1981. Vesteraalens Dampskibsselskab