
Lofotkista var lofotfiskernes «koffert», hvor de hadde med seg alt de trengte for fiskesesongen. Fiskerne hadde med seg to kister til Lofoten – en for mat, og en for klær og sengetøy.
Det som skulle oppi kista var for det meste produsert på hjemgården til fiskerne, og arbeidet ble utført av kvinnene. Det var et slit å få ferdig lofotkistene til skreisesongen, spesielt når man ser på alt som skulle være oppi. I kleskistene var det gjerne flere skift med ullskjorter, underbukser, mellomtrøyer, hoser, strømper, sjøstøvellester, sjøstøvler, skinnlue, topplue, halsbind, alminnelig vest, jagervest, vadmelsklær, yttertrøye, sjøvotter, busserull, søndagsklær (dress og skjorte), senere også oljehyre, med mer. I tillegg skulle man ha med sengeryer, såkalt lofotrye, som var vevde ulltepper som fiskerne brukte som dyne i rorbua og om bord i båten under reisen. Noen av disse produktene måtte fiskerne kjøpe, hvis tiden ikke strakk til hjemme, eller de ikke kunne lages i hjemmet.
I matkista fant man forskjellige typer ost, smør, flatbrød og vanlig brød, ulike typer mel og korn, ulike sorter saltet, speket eller tørket kjøtt, saupsyre, kaffe, lefser, sirup, og muligens tobakk. Flere av disse varene kjøpte man i fiskeværene i krambua.
Lofotkista var høyt prioritert i fiskebondehusholdet, og mye av årshjulet til fiskerbonden og fiskerbondekona gikk ut på å forberede seg til fisket. Store deler av familiens matproduksjon både i form av jordbruk og husdyr, og tekstilproduksjon med ull, skinn, og annen tekstil, gikk med i lofotkista.
Man sier ofte at det tok rundt 400 timer å utruste en fisker med minimumskravet av klær som trengtes. De årene rundt 30 000 fiskere deltok i lofotfisket gikk det altså med minst 12 millioner kvinnearbeidstimer for at mannfolkene kunne komme seg på havet.

Lofotkista er en del av ukas objekt 2024 – et samarbeidsprojekt mellom Museum Nord, Árran lulesamiske senter, Helgeland Museum, Nordlandsmuseet og Narvik Krigsmuseum. Les mer om ukas objekt her.