Jennestad Handelssted
Tiden har stått stille etter nedleggingen av butikken i brygga i 1982. Stig på og opplev en svunnen tid i landhandelen.
Havet har alltid vært en viktig ferdselsåre, også for posten.
Selv om Norge i dag har et godt utbygd og effektivt postsystem, var det ikke alltid slik, spesielt ikke i Nord-Norge. I lange perioder ble Nord-Norge sett på som et avsides og vanskelig tilgjengelig område, og postgangen var ofte preget av midlertidige løsninger, store forsinkelser og manglende organisering. Likevel vokste behovet for trygg og regelmessig kommunikasjon, både for handel, myndigheter og privatpersoner. Gradvis ble det utviklet et mer organisert postvesen også i nord, der små steder som Jennestad spilte en viktig rolle i å binde distriktene tettere til resten av landet.
Norge fikk sitt første offentlige postvesen i 1647. Det var inspirert av Danmarks postsystem og bygde på en avtale med Henrik Morian, en nederlender som fikk enerett til å drive posttjenester i Norge. Han var pliktig til å frakte statens og kongens post gratis, men kunne ta betaling for privat post. I starten gikk posten langs noen få faste ruter mellom byer som Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand. På landsbygda ble posten fraktet av såkalte postbønder, som fikk fritak fra militærtjeneste i bytte mot å levere post. Systemet var enkelt og sårbart, men det la grunnlaget for videre utvikling.
Utover 1700-tallet ble behovet for bedre postgang tydelig. Folk klagde over at posten kom for sent og at den ofte ble borte underveis. Mange steder kunne postgang ta flere måneder. Bønder måtte i perioder gå lange ruter for å levere posten videre, og enkelte brev ble liggende uåpnet i ukesvis fordi ingen visste hvem mottakeren var.
For å løse problemene, ble det innført postførere med faste ruter og ansvar. Dette skjedde blant annet gjennom innføringen av bipostruter, mindre ruter som gikk til og fra hovedrutene. For eksempel ble det opprettet bipostrute mellom Tromsø og Vesterålen, slik at steder som Jennestad kunne få jevnlig postgang.
Etter hvert som behovet for bedre kontakt og handel økte, begynte myndighetene å bygge ut postvesen nordover. Men det gikk sakte. Nord-Norge hadde store utfordringer; store avstander, lite utbygd veinett, hardt vær og spredte bosetninger gjorde det vanskelig å få posten fram. Mange steder fikk posten store forsinkelser, og brev kunne bli liggende lenge uten å bli levert. Båtene ble derfor veldig viktige. Langs kysten fraktet dampskip og mindre båter posten mellom bygder og byer, og dette var lenge den viktigste løsningen, spesielt om vinteren da veiene var uframkommelige. Da det etter hvert kom flere veier, tok biler over noe av posttransporten, men i mange områder var båtene fortsatt helt nødvendige.
Flere små steder fikk etter hvert sine egne poståpneri. Et av dem var Jennestad i Vesterålen, hvor det ble etablert poståpneri i 1886. Det var en del av en større utvikling der staten ville gjøre posttjenester mer tilgjengelige for folk i bygdene. Slike steder ble viktige knutepunkt i det som etter hvert ble et mer pålitelig postsystem i Nord-Norge.
Postsystemet i Nord-Norge ble forbedret gradvis, men det tok tid før det fungerte godt. Mye av arbeidet ble båret av lokale folk og små steder som tok ansvar for å få post fram, ofte uten godt betalt. Først på 1800-tallet fikk landsdelen et mer pålitelig system
I dag er det lett å ta posttjenester for gitt, men utviklingen av et fungerende postvesen i Nord-Norge var en lang og krevende prosess. Det var et resultat av både statlige tiltak og lokal innsats, som viser hvor viktig kommunikasjon har vært for å knytte landet sammen.