Skreifisket i gang i Lofoten.
Foto: Museum Nord
Skreifisket i Lofoten går tilbake til steinalderen.
I førhistorisk tid kom det også fiskere fra boplasser langt unna Lofothavet, for å delta i det rike fisket og for å ta med seg tørrfisk heim.
I tidsrommet 1100–1400 var Vågar – eller på norrønt Vágar – arnested for tilkomst av tørrfiskhandelen og sentrum for handelen.
Da kunne fiskerne selge en del av fangsten til kjøpmenn som kom nordover fra byer i sør. Konge og erkebiskop fikk også ordnet det slik at handelen blei konsentrert i Vágar slik at de kunne kreve inn skatt her. På 12- og 1300-tallet blei Vágar oppfattet og omtalt som kjøpstad (liten by). Denne urbane statusen opphørte ved slutten av 1300-tallet som følge av at jektefarten tok til slik at nordlendingene selv førte fisken sin til Bergen.
Fisket for Vágar og tørrfiskproduksjonen fortsatte imidlertid og fikk gradvis større omfang samtidig som også andre fiskevær fikk vekst.
Fortsatt var tørrfisk en viktig del av kostholdet for kystbefolkninga. Ved slutten av 1300-tallet utgjorde tørrfiskeksporten fra Bergen den største delen av kongerikets utenrikshandel. Både konge og kirke hadde større inntekter av jordeiendom, men tørrfisken var viktig.
Tørrfisk fra Lofoten.
Tørrfisk i store mengder fant først veien til Englands havnebyer, deretter til de fleste byene i hansaforbundet (Nordsjøen og Østersjøen), og det er allment antatt at tørrfisken fra Lofoten hadde overlegen kvalitet på grunn av sammenfallet mellom skreiinnsiget og optimalt klima for tørking. Tørrfisk var en viktig del av det kostholdet som den katolske kirka tillot under faste. Dette førte til at Sør-Europa blei det viktigste markedet etter reformasjonen.
Det er ingen motsetning mellom det bildet vi får av Vágar gjennom skrevne kilder og det arkeologien har gitt oss.
Men de skrevne kildene må tolkes på nytt samtidig med at tekstene gir en djupere forståelse av materiell kultur.
Vágar er det stedet i Hálogaland som oftest er nevnt i skrevne kilder fra mellomalderen, både sagatekster og andre dokumenter.
Det skyldes nok den sterke interessen som både kongen og erkebiskopen hadde av å ha kontroll med dette viktige fisket.
Uten makthavernes nærvær, blei det skrevet lite om dagliglivet, selv om folk fortsatte å leve sine liv.
Tettbebyggelsen i havneområdet dekket på det meste et område på 20 mål, men det var bosetting som hørte inn under Vágar på flere andre steder i det som nå er Kabelvågområdet.
Væreiergården som i dag er Lofotmuseet.
I årene mellom 1975 og 2003 ledet professor Reidar Bertelsen utgravninger i regi av Universitetet i Tromsø.
Mange tusen funn er katalogisert. Keramikk og andre gjenstander fra land i Europa vitner om utstrakt internasjonal kontakt gjennom heile perioden fra 1100- til 1800-tallet, men karakteren av denne kontakten varierte over tid. 1400-tallet er en spesielt interessant epoke fordi de urbane funksjonene har forsvunnet, men bebyggelsens preg viser en forsterket kontakt med storbyen Bergen på grunn av jektefarten
Denne historien er skrevet av Prof. Reidar Bertelsen, 2021.
Bilder av AR modeller: Aurora Borealis Multimedia; historiske bilder: Museum Nord, Lofotmuseets samlinger; andre bilder: Museum Nord
