Fra Andøy Bygdebok, tegnet av Bent Aune.
De tidligste sporene
I Andøy er det funnet 11 000 år gammelt trekull, som indikerer menneskelig tilstedeværelse allerede på den tiden. Trekull forekommer sjeldent naturlig, men det er ikke funnet noen andre spor av bosetning som er så gamle. Ellers er det gjort ulike funn som sannsynligvis er fra yngre steinalder, altså yngre enn 4000 år fvt.
De funnene vi har fra steinaldermennesker i Andøy er stort sett løsfunn, som kan være vanskelige å datere utover at de er fra steinalderen. Funnene som er gjort er fra forskjellige steder på øya: Enkeltfunn i myrer ved Andenes og på Gavlen, flere funn i området Åknes-Sørmela og i området mellom Bjørnskinn og Åse. Steinalderredskap og tufter er funnet rett sør for Stave.
På grunn av endring i landskap og havstigning, så er sannsynligvis de eldste boplassene havnet under vann. I en periode fra 10 000 år siden til 6000 år siden gikk områder på Andøya først gjennom en landsenkning, før havnivået steg. I tillegg er Andøya dekket av store myrområder, med metertykke lag av torv, som har bygd seg opp etter istida.
Av disse grunnene er det lite sannsynlig å finne spor etter mennesker fra eldre steinalder. Samtidig kan man ikke utelukke at det har bodd folk her i 11 000 år, slik trekull-funnet kan tyde på.
Hvordan og hvorfor kom de hit?
Det er tre mulige innvandringsveier som man regner med gikk inn i Norge da isen trakk seg tilbake. Det var via Østfold, via det såkalte Nordsjøkontinentet og til Finnmark. De første som kom til Nordland, skriver Holberg, kan ha vært folk fra kysten i Nord-Tyskland, Skåne og Danmark som reiste over Nordsjøkontinentet.
Havet rundt Andøya har et rikt marint liv på grunn av unike geologiske forhold (link), med mye fisk og ressurser fra havet. Det kan ha vært en stor grunn til at folk bosatte seg akkurat her. Ifølge Holberg var de første menneskene som kom til Nord-Norge hovedsakelig selfangere. Men dette var fangst som ikke alltid ga utbytte, og da var det veldig nyttig å ha så mange andre matressurser tilgjengelig fra havet.
Hvordan levde de?
Fra funn i Lofoten og i Finnmark vet man noe om hva folk i nord levde av under steinalderen. Det var hovedsakelig fisk, da det er funnet mye fiskebein, men også selen var en viktig ressurs. Sistnevnte ga i tillegg til kjøtt både spekk og skinn. Det er også funnet rester av ulike landpattedyr, hval, fugler og skjell fra disse stedene. Klimaet var varmere på den tiden, noe som gjorde at skoggrensa var høyere, og dermed var det mulig for mer skogsvilt å leve her.
I Andøy bygdebok finner man et kart som viser en mulig inndeling av hovedboplasser med omliggende jakt- og fangstområder. Dette er basert på størrelse av ressurssoner og jaktdistrikt hos andre folk med lignende ressurser, og det er regnet med at de jaktet og sanket i et sirkelområde med rundt 10km i radius.
I bygdeboken har Helge Guttormsen også listet opp femten sannsynlige hovedboplasser i Andøy: Fornes, Gavlen-skjolde, Åkenes, Bø-Nøss, Børvågen, Stave-Skogvoll, Bleik, Endleten-Haugnes, Ramså, Dverberg-Myre, Sellevoll, Åse, Risøy, Lovik og Trannes.
Han har også listet opp fem mulige hovedboplasser: Andenes, Skarstein, N-Mjele (Nordmela), Buksnesfjord og Forfjord.
I yngre steinalder begynte folk generelt i nord å bruke skiferstein, spesielt langs kysten, og de ble også mer bofaste. Pollendiagrammer viser at det for 4000 år siden ble ryddet skog og dyrket korn ved Bakkan på Andøya. Da begynte altså kombinasjonen av jordbruk og fiske, som skulle bli en viktig måte å leve på fram til nyere tid.
Kilder:
Holberg, Eirin. 2015. Håløygriket. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS
Guttormsen, Helge. 1994. Andøy bygdebok bind I, Fra Omd til Andøy. Andøy: Andøy Kommune
Solberg, Bergljot og Frans-Arne Hedlund Stylegar. 2024. “steinalderen i Norge”. Store norske leksikon. https://snl.no/steinalderen_i_Norge