Nord-Norge gjennomgikk en kulturrevolusjon på slutten av vikingtiden. Landet, som da var kjent som Hålogaland, var hjemsøkt av blodtørstige konger og jarler som ville ha kontroll over det rike landet. Dette førte til en utvandring, særlig til Island. En slik utvandrer var Tore Tussasprengar, som seilte vestover etter en konflikt med Håkon jarl.
Den første perioden av bosettingen på Island (ca. 870–930) kalles landnåmstiden. Mange av de første som kom er opplistet i Landsnåmsbok, et islandsk skriftverk som beskriver bosetningen på denne tiden. Det er i overkant 400 navn i boken. Et forsiktig anslag på hvor mange mennesker som faktisk bosatte seg her da er 10 000. Av disse kan man anslå at 30-40% var fra Nord-Norge. Vi skal her se nærmere på historien til Tore Tussasprengar fra Andøya.
Rikdom og makt i landet
Tidligere har man sett på naturressursene fra havet, særlig fisk og hvalross, og skinnverk, særlig fra rein, som årsaken til bosetting i nordområdene.Disse skapte sannsynligvis stor rikdom. Kontroll over handel østover og de enorme havområdene er også viktige faktorer for å forstå den store interessen for dette ugjestmilde landet mot nord. Det var også mulig at mineraltransporten fra de store feltene i Nord-Sverige og Salangen hadde betydning allerede da.
I denne tiden ser Omd ut til å være et velkjent sted. Det er debatt om hvor dette stedet lå, men denne artikkelen bygger på Eidness og Hålogalands historie om Andolittene og Andøy som (den senere) Bjarkøyslektens opprinnelse, og den legger Omd helt klart til Andøy. Det er ikke funnet et helt tydelig høvdingsete på øya, men dette kan ha mange forklaringer. Eksempelvis kan gårdshaugene på Andenes og Bleik skjule mye, eller maktsentrumet kan ha ligget høyere opp i landskapet og er ennå uoppdaget – det oppdages for tiden mange gamle strukturer i fjellene lenger sør i landet.
En annen mulighet er at makten var fordelt i et slags familiedemokrati, slik at hver familie var konge på egen haug. Infrastruktur lå derimot oppe i landskapet. Et av disse er jernaldertuftene på Åse. Strukturene har tradisjonelt vært tolket som et militært anlegg, men Helena Ijtsma har skrevet en masteroppgave som fremholder muligheten for at dette var et tingsted. På Åse har tradisjonen knyttet en lokal høvding, Tore Tussasprengar, til tuftene.
Søken etter Tore Tussasprengar og hans familie
Det finnes ingen kjente kilder som knytter Tore til Åse, men han knyttes til Omd i Landnámabók, en nedtegnelse av de første som utvandret til Island. Om Tore står det:
«En mann het Thorir Thursasprengir; han ble født i Omd i Hålogaland, og ble uenig med Hakon jarl Grjotgardsson, og dro derfor til Island.»
På min reise til Island ville jeg finne ut om det fantes spor av ham eller familien – 1100 år etter at de forlot Andøya.
Det var liten plass for mennesker som var annerledes i det nye Norge som Håkon Jarl Grjotgardsson kjempet for, og Tore og hans familie passet ikke inn i «A4-boksen». Det er få kilder å gå etter, men i Landnámabók er det nevnt tre generasjoner. De to eldste ser ut til å ha hatt magiske krefter. Tores sønn Steinrød har fått et eget kvad:
"Fork latr ae sem orkar
atglamrandi hamra
a glotkylli gjalla
Geirhildar hvi meira.
Jarnstafr skapar aerna,
eru sollin rif trolli,
har a Hjaltayeri
hrid kerlingar sidu."
Kvadet handler om hvordan Steinrød slåss mot trollkvinnen Geirhildur. Legg merke til «Hjaltayeri» i kvadet – jeg kommer tilbake til det.
Det står at de slo seg ned på gården Vatnså i Öxnadal. Öxnadal er en stor og lang dal som leder riksvei 1 til regionshovedstaden Akureyri. Det ser ut til at dalen ble bebodd av mennesker fra Nord-Norge. På kartet finnes ikke Vatnså, men islendingene er svært bevisste på sin historie, så alle de opprinnelige gårdene er skiltet. Dalen starter med Oxenhei og går ned mot fjorden.
Vi begynte systematisk å lese på alle skilt nedover dalen. Selv om vi kjente igjen mange navn, og landskapet kunne minne litt om Middagsfjell – Åbergsjord, fant vi ikke Vatnså. Vi fant heller ikke noen som kunne fortelle om Tore eller Steinrød. Slukøret måtte vi forlenge oppholdet i dalen i håp om å finne flere kilder. Kunne det være feil dal?
Så å si alle navn på personer og steder fant vi igjen i dalen. I kvadet står det at «det kunne høres helt til Hjaltayeri» da Steinrød banket opp trollkvinnen Geirhild. Om dette er en metafor for at lyden nådde langt, kan gården ha ligget høyt opp i dalen. Vi begynte å søke gjennom alternative kilder på gårdene i øverste halvdel og fant etter hvert en annonse om en historisk vandring på gården Hruan. I en bisetning står det at gården tidligere het Vatnså. Etter hvert fant vi flere slike referanser i lokale tidsskrifter.
Hruan (som betyr «lava») er i dag en kunstnerresidens. Gården er mest kjent fordi forfatteren Jónas Hallgrímsson (1807–1845) ble født her. Det var ingen på gården da vi besøkte den, men stedet gir et mektig inntrykk når man står mellom steinmurer og nyere bygg. For tiden foregår arkeologiske utgravinger litt høyere opp enn der gården ligger i dag, og flere tufter er funnet. Vi får følge med og se om de finner noen andolitter etter hvert.
Kilder:
Ari Þorgilsson (fróði). 1891. Íslendingabók, er skrifað hefir Ari Þorgilsson og Landnámabók. Reykjavík: Sigurður Kristjánsson. Internet Archive edition
Eidnes, Hans. 1921. Nordlands soga. Kristiania. Olaf Norlis forlag http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006120501065
Prestbakmo, Per Olai. 1952. Salangen bygdebok. Sjøvegan. Boknemda for Salangen bygdebok. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014093038011