Torleiv Helmersens notatbok om Peder Torsteinsen

Bilde av notatboken. Foto: Linéa M. Buitink

Artikkel skrevet av: Linéa M. Buitink / Andøymuseet

Under arkivarbeid på Andøymuseet har vi funnet en liten notatbok skrevet av Torleiv Helmersen (født 1921) om Torleivs morfar, Peder Torsteinsen.

Denne boken har blitt lest og tolket av John Helmersen, slektning av Torleiv. Han har kommet fram til at boken var en skoleoppgave om det å skrive om historien til besteforeldrene sine, mest sannsynlig skrevet på 1930-tallet.

Oppvekst

Torleiv vokste opp i samme hus som Peder og Johanna (mormora) hadde bygget, som nok gjorde at Torleiv hadde vært vitne til mye av det han skrev om bestefaren sin. Huset de bodde på var gårdsnummer 21, bruksnummer 21 Nyrud på Åse, samme hus som John Helmersen bor i den dag i dag.

Det står i boka at Peder vokste opp i et fattig hjem. I boka skrev Torleiv at faren til Peder var en såkalt “inderst”, men betydningen av dette er at man ikke har eget hus og det stemte ikke med foreldrene til Peder. Det mer korrekte ordet ville vært å kalle han en husmann, som betyr at de ikke hadde egen jord, men måtte leie jorda fra et annet gårdsbruk og måtte utføre arbeid på hovedbruket. En inderst/husmann representerte de laveste sosiale lagene i bondesamfunnet. 

Kanskje det at Peder Torsteinsen vokste opp i et fattig hjem gjorde at han også vokste opp til å bli en meget allsidig mann. Han hadde mange yrker og hobbyer som var nødvendig for at han og Johanna skulle leve et fint liv.

Arbeid

Peder var fisker, han var både i Andfjorden og på Lofotfiske, og han hadde båt og naust på Lilandsholmen.

Han var smed og hadde egen smie, han var ekspert i å herde stål i feisler som brukes til boring i stein. Feislene brukte han til å hugge gråsteinblokker som ble brukt til å lage murer i hus og fjøs. Han murte ikke bare grunnmur til eget hus og fjøs, men drev også med murarbeid for andre.

Han var skomaker, han reparerte og lagde sko av forskjellig sorter som f.eks. lær og tresko. John Helmersen, som er oldebarnet til Peder, har fortsatt skomakerbenken med diverse innhold og utstyr, bekatråd og pinner til å feste overlæret til sålene. Denne ligger fortsatt på låven som han bygde. 

Men det var ikke bare Peder som hadde inntekten i huset, han hadde en dyktig kone som ikke bare tok seg av husarbeid, men bakte blant annet lefser som hun mot betaling dro fra hus til hus for å bake.

Peder var også gårdbruker, og de fikk jord av Johannas far fordi ingen fikk lov av presten til å gifte seg før man hadde stor nok gårdsbruk til å kunne ha ei ku og noen sauer. “Då han blei vaksen fikk han seg sjølv stuar og jord,” skrev Torleiv om Peder da han fikk et småbruk som han bygde opp. 

På gårdsbruket bygde de Nordlandshus (et tømmerhus, ofte prefabrikert, kjøkken og stue nede og kjøkkenloft og stueloft i andre etasje) og fjøs. 

fôr og brensel

Det meste av jorda var myr som måtte dyrkes opp, så for å få nok fôr til dyrene om vinteren måtte de også slå høy i fjellene og samle lyng og mose fra myrene. De måtte skjære ris, tynne kvister med løv på som de knøt sammen og hengte på tørk og brukte det som fòr til kretturne i fjøset. Annet fôr kunne også være tang fra fjæra som de kokte sammen med fiskeavfall. Denne gryta kalte de for «løypingsgryta» og de kokte dette i gryta for ei grua.

En annen ting som var spesielt var at de var i fjellet og gravde opp røttene til bregner, tørket det og kokte det for å gi kretturne. Dette kalte de mållfòr.

Det var viktig å ha kunnskap om bregner fordi det var to sorter og den ene var giftig for dyrene. 

Når de skulle fyre i ovnen måtte de hente brensel, torv, vest om Åsen der de hadde torvteigen. Det var tungt arbeid både å produsere torven og å kjøre den hjem fordi de ikke hadde hest, så de måtte dra det med kjelke. Når de skulle grøfte myrene for å lage dyrkingsjord måtte de også bruke spade og greip.

familie og økonomi

Hjemme hos Peder og Johanna var det fosterhjem. De tok vare på barn som ikke kunne bo hjemme hos seg selv, for eksempel fordi foreldrene var døde. Selv om det kanskje kunne være mange barn hjemme hos dem, hadde de bare ett eget barn. Det at de bare hadde ett eget barn, Anna Signhilde, gjorde at de hadde bedre økonomi enn de fleste som fikk en skokk med unger. Under den økonomiske krisen på 1930-tallet fikk de dårligere økonomi. Dette skjedde på grunn av at regjeringen førte en ny sparepolitikk som gjorde forholdene verre for vanlige folk.

Så selv om Peder Torsteinsen levde på en tid hvor mange hadde altfor lite råd, klarte de seg veldig bra. Det var masse natural husholdning som de skaffet selv. De hadde fisk fra havet, potet, kjøtt fra egne dyr, de hadde melk fra egen ku, egg fra egne høns, melk fra geiter som de kokte geitost på. I tillegg var Peder skomaker, smed, fisker, jordbruker og murer. Johanna passet på dyrene i fjøset og kunne bake for andre. Dette gjorde at de hadde pengeinntekt som gjorde at de kunne skaffe seg nødvendig med klær, mel, tobakk og alt de ikke kunne produsere selv. 

Som med alle mennesker, dessverre, ble det en slutt på Peder og Johanna også. Peder ble enkemann i 1937 og døde selv 31.12.1943.