Trolldomsprosesser i Norge

Steilneset minnested

Langs Nasjonal turistveg Varanger, nede i fjæra ved Vadsø, står et mektig monument over de som mistet alt i forfølgelsen av trolldomskvinner i 1600-tallets Finnmark. Steilneset minnested ble kunstneren Louise Bourgeois’ siste store verk, og forblir en flammende påminnelse om historisk og moderne rettferdiggjøring av drap på kvinner, fordi de er kvinner.

Steilneset minnested i Finnmark

For dagens nordmenn er heksa en velkjent kulturell skikkelse. Nå som allehelgensaften nærmer seg, er det mange som går i utkledningsskapet og henter frem spisse hatter og sopelimer til knask-eller-knep-runden i nabolaget. Går vi noen få hundre år tilbake i tid, derimot, var trolldom ramme alvor. Ingen ville assosieres med magiske evner offentlig, og frykten for det okkulte var utbredt i alle samfunnslag.

I Norge gav den utbredte «heksepanikken» seg utslag i at om lag 300 mennesker ble dømt til døden. Omtrent like mange ble formelt dømt for å bedrive trolldom, men slapp med livet i behold. Av disse var om lag 80 % kvinner – maktens menn i kirke og stat forfektet nemlig et syn på kvinner som spesielt sårbare for djevelpåvirkning.

De personlige lidelsene som fulgte av forestillingene om kvinner i ledtog med onde krefter var store, og de aller fleste vet vi nesten ikke noe om. Da det siste tusenårsskiftet nærmet seg, ble det bestemt at Vardø skulle bli Tusenårssted i Finnmark, og det ble enighet om at stedet skulle bli et minnesmerke over de som led under trolldomsprosessene.

Arkitekt Peter Zumathor, kunstneren Louise Bourgeois og historiker Liv Helene Willumsen hadde hovedansvaret for utforming og formidlingen til minnestedet. Utformingen på minnestedet er gjort med dyp respekt for de døde. Inne i minnehallen er det 91 minnetavler, 91 vinduer og 91 lyspærer som skal minnes de 91 ofrene som ble brent på bålet på Steilneset på 1600-tallet.

De dømte

Trolldom og hekser er noe mange forbinder med eventyr. Man tenker kanskje på Harry Potter eller Ringenes Herre. Om man ikke tenker på unge mennesker som må bruke sine gode krefter til å sloss mot de onde maktene som vil ta over jorda, så tenker man kanskje at trollmenn og trollkvinner var høyrøstede og sterke mennesker som skilte seg litt ut fra samfunnets A4-oppskrift. Slik var det ikke. Professor Liv Helene Willumsen har doktorgrad innad i historie. Hennes fokus har vært på trolldomsprosessene i Finnmark og Fife i Skottland. Hun forteller at de mange kvinnene og de mennene som ble anklaget for trolldomskunster, var vanlige mennesker. De var ikke kloke koner som snakket høyt i samfunnet. Nei, de anklagede var mennesker slik som du og jeg.

På Steilneset ble 91 mennesker brent på bålet. De ble brent fordi kirken mente at ild var et middel for å drive ut det onde i dem. Djevelen og hans hjelpere skydde ilden, og ilden renset den dømtes kropp. Men hva skjedde før de stakkars menneskene ble brent på bålet?

Torturen og vannprøven

Det var ikke lov til å torturere noen før de hadde erkjent straffskyld. I stedet ble de mistenkte brutt ned mentalt og fysisk for å få fortgang i innrømmelsen av trolldom. Vannprøven var en bevismetode som gikk ut på at den mistenkte trollkvinnen ble lagt i velsignet vann. Hendene og føttene var bundet fast og hvis hun fløt var det bevis på at det hellige vannet skøyv det onde i henne fra seg. Hvis hun sank, var hun uskyldig. Allerede på tidlig 1200-tall var vannprøven fjernet fra alle lover i Europa. På et kirkemøte i Roma i 1215 ble det lagt ned et direkte forbud mot denne testen, for de mente at man fristet Gud på en dristig måte.

Vannprøven ble brukt i 30 saker i Finnmark, noe som er utrolig mange sammenlignet med resten av Europa. I Danmark-Norge var det som nevnt ikke lov å torturere noen før etter at dommen var avsagt. Tortur skulle bare bli brukt etter dom for å få frem tiltaltes medsammensvorne, så med dette viser kildene at vannprøven ikke ble sett på som tortur på 1600-tallet. Den ble sett på som en måte å skaffe indisiebevis på.

Hvorfor ble den brukt i utgangspunktet? Den ble brukt i hekseprosessene fordi den var en effektiv måte å få frem bekjennelser på. I noen saker var det nok å bare true med vannprøven, så sa anklagede det forhørerne ville høre. Det er flere kilder på at vannprøven ble brukt, og grunnen er at de rettslige myndighetene ikke så på denne testen som tortur, og dermed kunne det føres inn i rettsreferatene.

Selv om det var lov til å bruke vannprøven under prosessene i Finnmark, så må vi være bevisste på at rettspraksisen ikke helt stemmer med lovverket. Rettspraksisen var brutal, og dette kan særlig observeres i trolldomssaker. Torturen ble hyppigere brukt enn hva som står i kildene, for torturen var veldig ofte det som fikk ut en bekjennelse fra anklagede. Også menn ble utsatt for vannprøven, men av de 30 testene i Finnmark var det kun to av dem hvor menn ble utsatt for prøve. Dette hendte i de to første kjedeprosessene i 1620 og 1635. Kort sagt var vannprøven bare et middel i forhøret. Det var ikke tortur i rettspraksisens øyne.

Myter og fakta om trolldomsprosessene

Det finnes mange myter om trolldomsprosessene, og mange er nok feilaktig fremstilt. En slik myte er at det var millioner av trollkvinner som ble dømt til bålet, dette stemmer ikke.

Myten om at millioner av kvinner ble brent på bålet i perioden mellom 1500–1700 er kjent. Mange tror at mange kvinner ble dødsdømte hvis de f.eks. var unaturlig medisinkyndige, og et tall som er nevnt flere ganger er 9 000 000. Dette tallet, eller mere presist 9 442 994, var antallet hekser som døde i Europa, ifølge den tyske legen G.C. Voigt. Skrekktallet fra 1791 har overlevd til i dag, men ifølge historikeren Rune Blix Hagen har tallet gått ned etter hvert som stadig nye kilder og arkiv har blitt gjennomgått. I årene etter Voigts forskning har antallet trolldomsdømte gått nedover. Fra Russell Hope Robbins´ faktaverk fra 1959 var det 200 000 henrettelser av trollfolk mellom 1450–1750. I 2002 mente historiker William E. Monter at i løpet av 1560–1660 var det 35 000 dokumenterte henrettelser. Fra 2004 kom den tyske historikeren Wolfgang Behringer med et nytt tall på trolldomsprosessomfanget; 60 000, mens i 2006 skrev amerikanske Brian P. Levack at ca. 45 000 såkalte trollkvinner fikk dødsdommen. En litt ukjent faktor for hvorfor antallet ikke er høyere enn maks 100 000, er at dødsdom ikke var den eneste straffen for trollkvinner. Det å bli frifunnet var omtrent like vanlig som det å bli dødsdømt. Straffer som bøter eller forvisning var heller ikke så uvanlig for de anklagede. Slik det er vist her har moderne forskning bevist at millionantallet bare er en myte.

Mange tror også at bare kvinner ble dømt som hekser, og grunnen kan ha med synet på kvinner på 1500 og 1600-tallet å gjøre. Kvinner ble sett på som svakere enn menn, og i mange land i Europa, deriblant Norge, ble en lærd europeisk doktrine brukt. Denne doktrinen var demonologi, hvor inngåelse av djevelpakt var sentral. Dette synet så på kvinner som svake skapninger som ikke kunne tenke selv og som lett ble fristet av djevelens løfter om rikdom og goder. Men selv om kvinner var majoriteten av hekser i Europa, ble også menn anklaget for hekseri. Om lag 25 % var menn, og i land som Frankrike, Østerrike, Russland, de baltiske statene og Finland var en meget stor andel menn. På Island var 20 av de 21 dødsdømte heksene menn. På Nordkalotten finner vi like tall, og det var flere samiske menn som ble dømt til ild og bål enn det var samiske kvinner. På tabellen fra de tre nordligste fylkene i perioden 1593–1695 ser vi at i Nordland ble minst 5 menn av 19 dømt til døden. I Troms var det 6 menn av 15 og i Finnmark var det 14 menn av 92 dømte.

Rettsaktørene i de norske trolldomssakene

Mange tenker at kirken var hovedkraften bak ønsket om å forfølge trollkvinner og trollmenn. Det var de ikke. Kirken hadde en viktig rolle, men det var mange rettsaktører i de norske trolldomssakene.

I middelalderen skulle rettsaktørene basere seg på Magnus Lagabøters landslov av 1276. Den loven ble avløst av Christian IVs lov i 1604, som igjen ble avløst av Christian Vs Norske lov i 1688. I starten gjaldt straffeloven bare maleficium, altså svart magi, men i løpet av 1500- og 1600-tallet ble lovverket endret. Loven av 1584 og 1593 utvidet trolldomsprosesser til å inkludere signeri, altså hvit magi.

Rettshierarkiet på 1600-tallet var ikke så helt ulikt dagens rettsvesen. De første aktørene var de tiltalte trollfolkene. De ble tiltalt foran bygdetinget, som var det nederste trinnet i det dansk-norske rettsapparatet. De neste aktørene var de som anklagde. Det var både offentlige og private anklagere: de offentlige var myndighetene selv, altså lensherrer eller fogder; de private anklagerne kunne være naboer eller familie. Så har vi lagrettemenn. Det var de som hadde domsmyndighet i underretten. Fra og med 1635 var sorenskriveren med å dømme, og utover 1600-tallet ble han mere og mere viktig. Til slutt var det sorenskriveren som hadde den utøvende makten i underretten.  

Fogden hadde en administrerende stilling i bygdetinget og opptrådde som påtalemyndighet i de norske trolldomssakene. Han hadde underfogder, også kjent som bondelensmenn, som opererte under seg. Både fogden og underfogdene hadde direkte tilknytning til trolldomssakene. Underfogden var ofte, inntil rettsprosessen starter, han som holdt den mistenkte i forvaring. En viktig aktør var vitnet. Vitnet kunne være fra alle kår og av uansett kjønn. De menneskene som var til stede under rettsforhandlingene, ble kalt allmuen. Allmuen var vanlige folk, var tilhørerne under henrettelser og kunne i noen få tilfeller ha innvirkning på dommen. Gode resymé fra allmuen kunne komme den anklagede til gode.  

Mange vil tenke at presten hadde en enorm rolle i dette systemet. Presteaktøren var på langt nær så viktig som sorenskriveren. Han hadde ingen domsmakt, men var viktig som en som hadde en utenomrettslig funksjon ved at han framtvang tilståelser fra den tiltalte. Mannen som utførte alle henrettelsene, torturen og vannprøvene, ble kalt bøddel eller mestermannen. Lensherrene (amtmann fra 1660) var datidens fylkesmenn. De hadde ikke direkte kontakt med prosessen, men det var de som ordnet i stand prosessen og jobbet som pådriver. Som øverste påtalemyndighet med mye makt i sitt len/amt hadde de retten til å benåde. Den siste aktøren var lagmannen. Han satt i det som er dagens lagmannsrett og hadde kontroll over lokalretten. I Nord-Norge var det bare én lagmann, og han kom til Finnmark hvert 3. år.

Maritte Thamisdatter 1634

For mange trolldomsdømte var veien til bålet kort, og for Maritte Thamisdatter, som var gift med Erich Quern, var det intet unntak. Marittes sak er på mange måter lik mange andre trolldomsdømtes, fordi de karakteristiske elementene som demonologi og folketro er sentrale. Mens Maritte var den anklagede, var Ingeborg Jørgensdatter den som utla Maritte, altså anklageren. Rettssaken fant sted i et lite fiskevær nordvest for Vardø, Makkaur. Maritte nektet å tilstå, men siden hun var utlagt for trolldom tre ganger, så ble ikke nektelsen vektlagt. En måte å fri seg fra anklagen på var å få kvinnelige naboer til å sverge nektelse, men ingen ville stille opp for Maritte. Med en trolldomsanklage hengende over seg måtte hun bevise sin uskyld gjennom vannprøven.

Det var vitner til stede da Maritte fløt som en dupp, men fremdeles nektet hun å bekjenne. Vannprøven og de tre utleggelsene var bevis nok for juryen, og hun ble dømt til bålet. Siden hun ble dømt uten å ha bekjent eller utlagt noen andre, ble hun torturert for å få ut flere opplysninger. Tortur var ulovlig før dom, men siden Maritte var dømt, kunne torturen bli brukt og nedskrevet i rettsreferatet, da gjerne av sorenskriveren. 21. april1634 ble hun avhørt med bruk av tortur, men hun verken navngav noen eller bekjente seg skyldig. Dagen etter bekjente hun uten å bli torturert. Hun bekjente at hun hadde lært å knytte knute på et klede og putte steiner i knutene. Alle utleggelsene av henne var sant, sa hun, og hun bekjente også at hun og noen andre kvinner hadde kastet trolldom over en båt, og at dette var gjort i fugleham. Maritte utla Marette, Oluf Mørings kone. Hun fortalte at Marette hadde brukt værmagi for å senke båten til Anders Mand. Det hadde hun gjort ved å knytte tre knuter på et klede og plassere tre steiner i knutene. Da Anders skulle ut og fiske, hadde Marette gått til stranden og kastet steinene etter han og sagt: «Ut og aldri mer hjem!» Marette hadde også brukt skademagi, slik at Oluf Paulsen mistet det ene øye sitt. Alt dette ble bekjent uten tortur.

I prosessen finnes det demonologiske ideer og tradisjonelle fortellinger. Tallet 3 dukker opp, for hun blir utlagt tre ganger. Tallet 3 er et tradisjonelt magisk tall. I formularen som brukes blir også tallet 3 en viktig del, mens selve trolldomsritualet, tre knuter på et klede eller et reip, er kjent fra Finnmark allerede på 1500-tallet. Trolldomsprosessen mot Maritte Thamisdatter var dessverre bare er en av mange som resulterte i at den anklagede ble kastet på bålet. Denne prosessen er det ikke noe nytt ved; vi har en som anklager, en som blir anklaget, rettsapparat i aksjon, vannprøve og tortur, for deretter å få en tilståelse og utlegg av en ny person. Merittes sak er et godt eksempel på hvor sårbare kvinner var og hvor umulig det var å stå alene mot rettsapparatet. Strategien til Meritte var først å nekte for trolldomsanklagen, men etter forhør, vannprøve og tortur ble viljen hennes brutt ned og hun bekjente det heksejegerne ville høre.

Hun og mange andre kvinner og menn ble ofre for en stor forfølgelse som varte mange år i store deler av verden.

Kildeliste:

Andreassen, Reidun. Willumsen, Liv Helene. [Red]. (2024). Orkana Forlag. Steilneset minnested og kvinnedrap

Hagen, Rune Blix (2014) Dei europeiske trolldomsprosessane. Det norske forlaget 2007. 3. opplag 2014.

Hagen, Rune Blix (2010) Samer er trollmenn i norsk historie, trolldomsforfølgelsene av samer. ČálliidLágádus.

Næss, Hans Eyvind (1982) «Trolldomslovgivning og strafferettspolitikk» i Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet, Oslo 1982 (utdrag 35-63, 74-84 og 376-399) (65 sider) (ISBN8200063860)

Willumsen, Liv Helene (2012) Den historiske trollkvinne i nord. Ottar 5:2012. Nr. 293.Christensen, Karen Marie [Red]

1 Steilneset minnested i Vardø, bygget av Nasjonale turistveger. Minnehallen med  91 minnetavler over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark, skrevet av Liv Helene Willumsen. Bygningen er tegnet av Peter Zumthor. Foto: Gudrun Brigitta Nöh.

2 Steilneset minnested i Vardø, bygget av Nasjonale turistveger. Louise Bourgeois’ installasjon. Bygningen er tegnet av Peter Zumthor. Foto: Gudrun Brigitta Nöh. 

Besøk Sortland Museum