Bjørkaasen gruber
Ballangens hjørnesteinsbedrift i mer enn 50 år – bli kjent med Bjørkaasen Gruber.
Jeg fant, jeg fant!
I 1876 fant gjetergutten Hans Martinussen Sjåfjell svovelkis i Bjørkåsen. Dette funnet førte til mange undersøkelser av steineksperter for å se om det fantes mer der. Det gjorde det, og i 1912 ble Aktieselskapet Bjørkaasen Gruber (Ofoten) stiftet. I 1913 fikk selskapet tillatelse til gruvedrift. Bjørkaasen Gruber tok ut stein som inneholdt svovelkis, men også kopper og sink.
Den verdifulle steinen
Stein, eller bergarter om du vil, består av ett eller flere mineraler. Mineralene inneholder grunnstoffer som vi bruker i alt fra smykker, klær, maling, sminke, biler, solcellepanel og ledninger. Du går med «en stein» i lommen uten å vite det, nemlig mobiltelefonen din.
I fjellene i Ballangen finnes det mange ulike bergarter, noen er verdifulle, mens andre bare er vakre. Bjørkaasen Gruber drev gruvedrift på et mineral som heter svovelkis. Svovelkis ser ut som gull og har fått et passende kallenavn: Narregull.
Svovelkis, også kalt pyritt, består av jern og svovel. Det er et vanlig mineral i Norge, og finnes også i lag med kobberkis, sinkblende og blyglans. Av svovelkis kan det lages svovelsyre som fins i nylon, legemidler og sprengstoff. Svovel lukter ikke godt.
Svovelkisen kom ikke ut av gruven i Bjørkåsen klar til bruk, den måtte oppredes. Oppredning vil si å gjøre den renest mulig slik at den raskt kunne brukes og smeltes om av kundene.
Skal vi vaske steinen?
Ja faktisk. For å få steinen renest mulig må den vaskes på et vaskeri. Men ikke på samme måten som du vasker klær. Det finnes mange metoder for å vaske stein, og disse utvikler seg raskt utover 1900-tallet. Vi skiller mellom tørre og våte metoder. Den våte metoden innebærer bruk av vann.
Steinen knuses, skylles og siles for å skille store og små steinkorn. Man kunne også veie steinkorn og skille dem på den måten. En tredje metode er å se hvilke steinkorn som flyter og hvilke som synker. Etter sortering er steinen blitt et renere produkt.
Vaskeriet i Bjørkåsen ligger nært gruven fordi det skulle gå raskest mulig. Fra vaskeriet gikk det jernbane til utskipningskaia i Ballangen. Skip tok med seg svovelkisen ut i den store verden der den ble en del av det ferdige produktet.
Sjeiderskene
Det var ikke bare mannfolk som jobbet i Bjørkåsen. I sjeidesalen i vaskeriet jobbet det også kvinner, og de ble kalt sjeidersker.
Ordet sjeiderske kommer fra det tyske ordet «scheiden», som betyr å skille. I sjeidesalen var det høyt under taket, enkle vinduer, mye trekk og konstant bråk fra maskinene. Det var knusing, risting, sikting og tapping av stein som kom ut fra gruva. Det var også mye støv og skitt fra steinknusinga.
Den aller enkleste formen for vasking er sjeiding og det var opprinnelig en tørr metode. Når man sjeider står man ved et samlebånd og sorterer stein for hånd ut fra utseende og vekt. Sjeiderskene var flinke til å se og kjenne forskjell på narregull og vanlig stein. Når de fikk bruke vann til dette arbeidet ble det lettere å se forskjell, men da ble det også et kaldt arbeid.
På vinteren kunne det bli så kaldt at støvlene kunne fryse fast i gulvet hvis de sto for lenge i ro på et sted, forteller Hjørdis Nikolaisen som jobbet som sjeiderske i Bjørkåsen.
“Da det nye vaskeriet var blitt bygd, kom alt som de tok ut fra gruva på lange transportband, små og stor stein omeinannen. Vi stod ved sjeidebandet og plukka gråberget ifrå malmen. Det e det som kalles for å sjeide. Stein heiv vi ned i en kasse. Når kassen va full, måtte den tappes og stein kjøres ut på tippen. Når vi sto med sjeidarbandet, så hång istappan attmed. Golvet, det kunne vi skøyte på. Alt va vått, så vi kunne ikkje ha nokka på hendern. De siste åran fekk vi gummihanska.” forteller Hjørdis.
Lek og ulykke
Det var ikke bare arbeiderne som var inne på vaskeriet. Knut Knutsen forteller om oppveksten sin i Bjørkåsen og farlig lek inne på industriområdet:
«Inn på vaskeriet, opp i vaskeritårnet, å laga sånne fly som du limte i hop så det blei glidefly. Så va vi helt oppå toppen på vaskeriet og åpna luka der gikk ut på der og sendte de her flyan av gårde. Dem gikk så langt at vi mått helt ned på fotballbanen for å hente dem.»
Mer enn en gang fikk de kjeft da de kom ned, for det var ikke et sted egnet for barn. Likevel var det ikke bare barn som våget seg opp på vaskeritårnet, forteller Knut videre:
«Og vi hadde en som jobba på Bjørkåsen, Alf Trøyte, han sto på hender oppå vaskeritårnet. Stødig som bare det. (…) Han va jo også oppe der når dem skulle sette opp juletre, dem hadde et lite juletre der oppe, då kunn han vær ilamme nån inne på vaskeriet og så gikk han utpå der han fikk juletreet på plass.»
Gerd Berthelsen Elvebakk forteller om en ulykke hun husker:
«Ulykker var det også. En ung gutt, jeg tror han var bare 18 år, falt ca. 40 meter ned fra toppen av tårnet og døde. Det gjorde sterkt inntrykk».
I 1923 døde en mann i ei arbeidsulykke i gruven og den ene hånda ble slått av han. Sjeiderskene på vaskeriet fikk beskjed om at de måtte se etter mannens hånd på sjeidebåndet. Hånda ble funnet og gravlagt en stund etter mannens begravelse.
