Solmuseet
Den norske kunstneren Kaare Espolin Johnson (1907–1994) tilbrakte oppveksten i Nordland, i Øst-Finnmark og Bodø. Espolin, som allerede i ung alder ble berørt av en sykdom som gjorde at han ble gradvis blind, skapte malerier, tegninger og graveringer med en slik teknikk at tegningene ser ut til å ha blitt meislet ut av mørket. Vekslende mellom realisme og surrealisme, fremstilte kunstneren både det harde livet i fiskerisamfunnene og fortellinger fra samisk og norsk mytologi.
Verkene i Galleri Espolin har blitt omorganisert i anledning LIAF 2022 – Fantasmagoriana. Seks ulike samtidskunstnere går i dialog med billedspråket i Espolins visuelle utforskning, og reflekterer det i et nytt lys.
Kunstnere i utstillingen:
Gaia Fugazza
Olof Marsja
New Mineral Collective
Thebe Phtogo
Christine Rebet
Rimaldas Vikšraitis
LIAF – Lofoten Internasjonale KunstFestival
LIAF, som i år feirer sitt 30-årsjubileum, er den lengstlevende kunstbiennalen i Skandinavia. 2022-utgaven av denne nomadiske festivalen vil finne sted ved Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær (som har produsert festivalen siden 2009), og på fem forskjellige visningssteder i Kabelvåg. Kuratorene har valgt Kabelvåg delvis fordi Nordland kunst- og filmhøgskole hører hjemme her; en skole som tilbyr utdanning av høy kvalitet innen feltet bevegelige bilder. Kabelvåg var også stedet der Dada-kunstneren Kurt Schwitters var internert en kort periode under 2. verdenskrig.
Istedenfor å starte med et konsept tar LIAF 2022 – Fantasmagoriana utgangspunkt i en muntlig videreformidling av en fortelling. Denne fortellingen formidler en arkeologi knyttet til Arktis som et landskap for gotisk litteratur. Å dele fortellingen var en måte å overlevere en stilltiende kunnskap på, hvor informasjon om naturlige, fiktive og politiske hendelser fritt kunne veve seg sammen til nye kart, som i sin tur utviklet seg og tilpasset seg de ulike kontekstene som de inviterte kunstnerne opererer innenfor.
De utstilte verkene etablerer en direkte dialog med arkitekturen som huser dem. Francesco Urbano Ragazzi gjorde det til en regel at det ikke skulle bygges noen midlertidige strukturer, og at det bare skulle brukes teknisk utstyr som allerede fantes på stedet. Dette formatet responderer på en konkret måte til det prekære behovet for nytenkning rundt måten vi produserer større kunsteventer på, med tanke på deres miljømessige innvirkning. Det samme prinsippet har vært rettledende for organisering av reiser og transport, så vel som valg av verk – hvorav mange har monumentale dimensjoner selv om de er laget av ekstremt lette materialer.
Les mer https://info.liaf.no/